ARBEIDSKLÆR: Det er fiskenæringen som har drevet mye av utviklingen av regntøy i Norge. Bildet viser fiskere i oljehyre og sydvest og er tatt mellom 1900 og 1940. FOTO: Anders Beer Wilse

150 år med regntøy

Skrevet av Siri Marte Kværnes / NTB
22.04.2019 18:00 - OPPDATERT 23.04.2019 07:01

Med våren kommer ikke bare sola fram, men også regntøyet. Norsk regntøy har en stolt historie, med alt fra solide fiskerklær til gule trendplagg.

Norsk regntøy har bekledd fiskere, barnehagebarn, stilbevisste gatespradere og friluftsfolk i 150 år. Hvordan ble Norge en ledende regntøyprodusent, også i internasjonal sammenheng?

INDUSTRI PÅ KYSTEN
Man kan si at startskuddet for det norske regntøyets gylne æra gikk på 1860-tallet. Allerede da seilte industrielt produserte oljehyrer for fiskere ut fra en fabrikk i Haugesund, ifølge artikkelen «Raff i regn – plastregntøy for sports- og spaserbruk på 1950-tallet» av Tone Rasch.

Det var ikke tilfeldig at fabrikken lå ved havet. Det norske kystklimaet og fiskenæringen var bakteppet for regntøyindustrien som vokste fram. Hvis det var noen som trengte vanntette klær, så var det jo fiskerne med sine åpne båter, på jobb i regn og vind.

– Praktiske behov har drevet utviklingen av regntøy, og i Norge var fisket et viktig område. Man skulle holde fiskeren tørr, sier Rasch, som er konservator ved Norsk Teknisk Museum.

Skipskaptein Helly Juell-Hansen startet fabrikk for «oljeklæde» i Moss i 1877. Selskapet skulle bli til dagens Helly Hansen. Det ble også åpnet regntøysfabrikker i Fredrikstad, Ålesund, Stavanger og Kristiania.

LAGER: Her ser du lageret til Helly Hansen-fabrikken i Moss. Bildet er tatt i 1950. Foto: Jan Stage NTB

ULL OG SKINN MOT REGN
For fiskerne må det ha vært en lettelse å få tak i mer vanntette klær. Men havets folk hadde klart seg før også.

– Før regntøyet ble naturmaterialer som ull og skinn brukt for å holde vann og kulde ute. Folk hadde utrolig med kunnskap om materialer og hvordan de skulle utnyttes optimalt. Dette hadde de skikkelig spisskompetanse på, sier forsker Ingun G. Klepp ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, en del av Høgskolen i Oslo og Akershus.

Sauefeller tålte ikke saltvann, men ullas vannavledende egenskaper ble utnyttet i vevde stoffer. Vadmelsklær beskyttet også temmelig godt mot både vind og regn. Men Klepp minner om at vår innstilling til komfort har endret seg drastisk. Selv om ullas egenskaper ble utnyttet til fulle, er det ikke sikkert du og jeg hadde vært så fornøyde med bekledningen.

– I dag er vi ikke vant til å ha det kaldt og vått, vi er noen pyser. Livsbetingelsene våre har endret seg mye, og man skal ikke undervurdere hvor mye tilvenning har å si, sier hun.

1902: Bildet er tatt i paraply- og regntøyavdelingen hos Gunerius Pettersens magasin, paraply- og regntøyavdeling. Slik så det ut der i 1902. Foto: Narve Skarpmoen

KOLONIMAKTER SATSER PÅ GUMMI
På 1800-tallet hadde industrien to måter å produsere regntøy på. Noen fabrikker spesialiserte seg på gummibelagte klær, mens andre brukte linolje for å impregnere stoffet. Såkalte oljehyrer ble laget med linolje.

Her til lands ble oljetøy det vanligste, noe som hadde med tilgangen på råvarer å gjøre. Like før andre verdenskrig ble det årlig produsert rundt 300.000 frakker og kapper av oljetøy. Tallet for gummifrakker og annen impregnering var 100.000, ifølge «Raff i regn». Kolonimakter som Frankrike og England brukte mer gummi i sin produksjon.

Men det var ikke bare fiskerne som ville holde seg tørre. Regntøy for fjellturer så vel som urban spaserbruk ble også en del av produsentenes sortiment.

– Det å være ute og gå i byen var en egen syssel. Fra slutten av 1800-tallet gikk man på Karl Johan og viste seg fram, forteller Rasch.

Tidlig på 1900-tallet hadde både Helly Hansen og Hanco i Ålesund regnfrakker i motefasonger. Dette var vide frakker med stramme belter – og snittet var inspirert av filmindustrien. Men selv om sortimentet ble bredere og kvaliteten bedre, var regntøyet fremdeles først og fremst et bruksplagg, skriver Rasch.

PLAST: Helox var en type plastregntøy foliekvalitet. Helly Hansen hadde i 1924 fått seg plastvalse, slik at bedriften selv kunne produsere plastfolie-klær. Foto: Norsk Folkemuseum

SYNTETISK OMVELTNING
Syntetiske materialer trådte for alvor inn i klesbransjen på 1950-tallet, og for regntøyindustrien ble plasten revolusjonerende. Plasten gjorde regntøyet tettere, lettere og mykere, og materialet krevde ikke vedlikehold, slik som oljetøyet.

De nye produktene ble godt mottatt av forbrukerne. Dessuten hadde kvaliteten på det tradisjonelle regntøyet blitt dårligere i løpet av krigen. Mangel på råvarer gjorde for eksempel at produsenter hadde testet tran og andre illeluktende erstatninger for linolje. Resultatet både stinket og var klissete, ifølge Rasch.

Helly Hansen, som hadde snust på plastregntøy også før krigen, kom først i gang med produksjonen i Norge. Plasten ble smeltet og smurt utover tekstiler, og det kom også produkter i plastfolie. Plastfolie var plast som ble valset ut til tynne, gjennomsiktige plaststoffer det kunne lages klær av. Foliefrakker bør være kjent bekledning for korpsfolk som har vært ute en regnværsdag.

FOR BARN: Oljehyrer og senere plastregntøy slått godt an hos barnefamilier. Her ser du to barn som leker ute i regnet på Eidsvoll våren 1964. Foto: Ivar Aaserud

SKUESPILLERE I REGNFRAKK
Sømmene i plastregntøyet kunne sveises tette med rett utstyr, og det ble lettere å eksperimentere med design. Moderne plastregntøy kom i flere fasonger og farger. Og produktene ble billigere. Etter hvert ble det vanligere å ha regnfrakker for ulike anledninger – i god forbrukerånd.

– Utover på 1950-tallet ble moten stadig viktigere for utformingen og markedsføringen av regntøyet, skriver Rasch. Populariteten ble godt hjulpet av etterkrigstidens dreining mot mer praktisk og funksjonell mote. Travle, moderne mennesker skulle gjerne være både bekvemme og elegante.

Ukeblader som skrev om regntøy, refererte gjerne til den populære regnværs-filmmusikalen «Singin' in the Rain», ifølge «Raff i regn». Produsentene reklamerte for det moderne plagget, men mye indirekte reklame kom også gjennom filmer, blader og annen populærkultur. I ungdomskulturen vokste det fram egne måter å bruke regntøyet på.

REKLAME: Her ser du en av Helly Hansens reklameplakater. Linox var en patentert kvalitet på oljelerret. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

PLAST, MEMBRAN OG SÅ?
Overgangen fra rene naturmaterialer via oljeimpregnerte klær til plastregntøy betydde at ting ble billigere, men også enklere. Fram til 1960-tallet var det bomull som var underlagsmaterialet for industrielt framstilt regntøy. Da ble det avløst av nylon, som var lettere og tok mindre plass, noe som gjorde det spesielt egnet som regntøy på fjelltur og reise.

Det første «pustende» regntøyet i membran kom på 1970-tallet. Slike materialer kalles ofte kalt gore-tex, selv om det egentlig er et merkevarenavn. Stoffet holder vanndråpene ute, men samtidig slipper dampen ut. Det tette plastregntøyet måtte ordne problemene med fukt fra innsiden på en annen måte. Løsningen ble «lufteluker» og luftige passformer.

– Plast gjorde det enklere å utvikle tekniske klær, klær tilpasset spesielle formål. Men ut fra en miljøtankegang vil man i dag mer bort fra plast og membraner. Det forskes mye på hvordan man kan lage vanntette plagg på nye måter, sier Klepp.

LOFOTFISKE: Vær, vind og fiskeslo er gode grunner til at fiskere bruker vanntette klær. Her fra Svolvær i Lofoten i 1958. Foto: Sverre A. Børretzen

Kilder:
Tone Rasch, konservator ved Norsk Teknisk Museum

Ingun Grimstad Klepp, forsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO

Artikkelen «Raff i regn – plastregntøy for sports- og spaserbruk på 1950-tallet» av Tone Rasch, publisert i Volund 1999-2000, Plast i det moderne Norge.

Store norske leksikon

Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.