Foto: Øistein Falch

Anoreksien tok nesten livet av Tor-Gunnar (22)

Av Øistein Falch
20.06.2018 13:55 - OPPDATERT 19.07.2018 16:32

Barndommen hans var mye preget av aktivitet. Plutselig kom usikkerheten rundt hans egen kropp. Det kostet nesten Tor-Gunnar Winger livet.

Hele livet har Svolvær-mannen vært aktiv. Siden han var fem år har han spilt håndball, der han var blant de beste på laget. Alt gikk på skinner - helt til mellomtrinnet.

– Det er rart det der når du plutselig begynner å bry deg om hvordan du ser ut, og blir gal etter bekreftelse hos andre. Da går det fort skeis.

Under oppveksten hadde Tor-Gunnar en egen liten gjeng han trivdes i. Han omtaler de som litt barnsligere enn resten. De som ikke var så interessert i fotball. Når bestekompisen forlater den gruppa, og menger seg med de litt mer populære, blir han plutselig mer populær selv. Tor-Gunnar, som så mange andre barn som søker bekreftelse, følger etter.

– Det første det innebærte var å lære seg å like fotball. Jeg var så godtroende at jeg gjorde alt de sa for å bli godtatt. De skulle ha meg til å gjøre «tester», for å vise at jeg var verdig en plass i gjengen

– «HAR DU SIXPACK?»
Så inntreffer voksealderen. Tor-Gunnar er naturlig høy av vekst, høyere enn de fleste i klassen. Han ble en tydelig kontrast til gjengen han søkte innpass i. Dette førte til små stikk fra de andre.

– Jeg var veldig høy for alderen, mens da var små spjælinger. Jeg tror jeg var rundt 45-50 kg, mens de var så vidt over 40. Hele det året var det småstikk på at jeg var forskjellig fra dem, at jeg var så rar. Hele tiden prøvde jeg å bryte den sirkelen og gikk lange runder der jeg tenkte «Hva må jeg gjøre for å bli godtatt?», sier han 

– Jeg fór jo opp til himmelen. Da jeg ble nærmere 1.70, var jeg mye høyere enn dem. De var som små dverger i forhold til meg. Da reagerte de veldig på at jeg var så mye tyngre. De var veldig opptatt av at man skulle vær tynn, man skulle være rask, og ha god utholdenhet. Hvis jeg ikke var i like god form som dem, kommenterte de sånn «haha, du er ikke sprek nok.» Og «har du sixpack, da?»

BRISTEPUNKTET
En dag bestemmer gjengen seg for å sammenligne hverandres vekt, nesten i konkurransestil. Målet er å veie minst mulig. Tor-Gunnar, som høyeste mann i gjengen, er naturligvis den tyngste av dem alle. Det går ikke stille forbi innad i gruppa.

– Da jeg sa at jeg var 50 kilo fikk de hakeslepp. De sa bare «å herregud, så tung du er!». Det kan hende at de ikke mente det på den måten jeg tolket det, men det gikk veldig inn på meg. Som om noe var galt med meg. Hva har jeg gjort nå? Jeg trodde oppriktig på det punktet at jeg var tjukk, selv om jeg alltid har vært tynn. Det å bli karakterisert av vekta på den måten var på mange måter bristepunktet.

En ung Tor-Gunnar Winger tar dette som et tegn. Nå må han gjøre noe med livsstilen. Han må være tynn, rask, ha god kondisjon – han må komme på nivået til gutta i gjengen. Det han ikke vet, er at han er i ferd med å utvikle en alvorlig spiseforstyrrelse.

– I denne alderen har jeg null kunnskap om trening og kosthold. Jeg tenkte jo tynnere man blir, jo bedre. 

HELVETE STARTER
Vinteren 2008 begynte det. Treningsøktene dobles og måltidene kuttes. Siden han er i voksealderen og har høy forbrenning, renner han ned i vekt på svært kort tid. Klassekameratene legger merke til at Tor-Gunnar begynner å se annerledes ut. Noen velger å kommentere det, uten at han selv virker å bry seg så mye om det. 

– Jeg tenkte bare de sa det fordi de var sjalu siden jeg hadde passert dem. Nå er jeg sprekere og ser bedre ut enn dem, tenkte jeg. Det er ganske rart å tenke på at det i dethele tatt var sånn. Jeg følte likevel aldri at det var godt nok. Jeg bare måtte bli sprekere og sprekere.

For å få best kondisjon, pleide Tor-Gunnar å sammenligne seg med skiløperne på skolen. Han skulle være på deres nivå, og han skulle helst komme dit så fort som mulig.

– De sprang jo rundt Osan på null komma niks. Jeg var midt på treet hele tiden, men jeg skulle liksom være oppe på det nivået, mente jeg selv. Jeg innså ikke at det tar mange års trening. Det må være noe som ligger i deg hele tiden. Jeg prøvde å gå rett fra null til hundre. Sånn funker det ikke.

SYKDOMMEN TAR GREP
Sommeren 2008 drar familien på ferie til Danmark. Tilstanden til Tor-Gunnar forverres. Moren hans er skeptisk på å la han jogge sammen med henne, fordi hun merker han ser undernært ut. Hun merker også at han ofte tar situps og armhevinger rett etter et måltid.

Mot slutten av sommerferien skal Tor-Gunnar i bursdagen til en venn. Han forsyner seg godt med kake og brus, men når festen er over, og Tor-Gunnar skal til å bevege seg hjem, begynner tvangstankene å treffe inn - enda sterkere enn tidligere.

– Da jeg gikk ut døra fra bursdagen, begynte jeg å jogge til Kabelvåg og tilbake i finklærne. Bare fordi jeg tenkte «nå har du gjort noe dumt.» Jeg nærmest spyttet blod, så ga jeg meg ikke før jeg hadde fullført. Det var en tvangstanke som var så sterkt i meg at det var helt jævlig. Etter det så begynte tvangstankene å bli så sterke at det gikk fra fire til syv timer mellom hvert måltid. Jo mer tid det gikk, jo gladere ble jeg. Jeg tenkte bare «Yes! Nå gjør du det som er rett»

SKREKKBESKJEDEN
Utover høsten fortsatte han å ryke ned i kiloene. Moren så tydelige varseltegn og ble så bekymret at han ble kalt inn til legen. Da fikk Tor-Gunnar skrekkbeskjeden; «Du er så undernært at hvis du ikke gjør noe, så stryker du med. Du er tre kilo unna organsvikt.»

Han blir umiddelbart skrevet inn på Nordlandssykehuset i Bodø. Siden tilstanden er prekær, blir han med en gang lenket fast til en rullestol. Sykdomsbildet med vrangforestillinger er så alvorlig at Tor-Gunnar bryter sammen.

– Jeg følte alt jeg hadde strevet for var forgjeves. Nå ødelegger de målene mine. Jeg var besatt av å holde vekten jeg var i. Det var som om noen skulle ta fra meg alt jeg hadde.

Et helt år var han på sykehuset. Hvert måltid ble til en krig. Det gikk ikke smertefritt. Tvangsforing ble flere ganger nødvendig, det likte Tor-Gunnar dårlig. Ved flere anledninger slåss han med sykepleierne da de prøvde å gi han mat. Anoreksien ville ikke slippe grepet.   

– Det gikk kanskje en eller to måneder i rullestol før jeg kunne begynne å gå vanlig, men likevel fikk jeg ikke lov til å løpe eller trene. Det var enda tyngre for familien oppi alt det her. I begynnelsen brydde jeg meg ikke, men når jeg begynte å få litt næring i kroppen, så begynner man å se hva det gjør med folkene rundt deg, de som du er glad i. Empatien man har mistet kommer gradvis tilbake. Jeg tror at det var det som etterhvert motiverte meg til å gjøre noe med det. 

VAR IKKE TIL Å KJENNE IGJEN
Det ble ekstra spesielt når lillebroren, Fredrik, skulle besøke ham på sykehuset for første gang. I det han kommer inn i rommet, er han spent på å se storebroren sin etter så lang tid. Når han får tatt en ekstra titt på broren, forsvinner gjensynsgleden. Broren hans er ikke til å kjenne igjen.

– Først virket det som han var glad for å se meg, men med en gang han fikk tatt en ordentlig titt på meg, falt han helt sammen. Han var helt ødelagt. Han hadde ikke sett meg på så lenge, og det som møtte han var bare det skjelettet av en bror som bare satt i en stol uten noe gjensidig medfølelse for å se han. Man merket hvor lei seg han ble.

Oppi det hele er også minstebroren til Tor-Gunnar alvorlig syk. Foreldrene bytter på å reise til Bodø, og Fredrik er i store perioder uten begge foreldrene sine tilstede hjemme i Svolvær. Litt etter litt blir Tor-Gunnar gjort oppmerksom på at tilstanden til minstebroren er kritisk.

– Da jeg innså at lillebroren min også var nær døden flere ganger, så hadde jeg ikke lyst å gjøre det her lenger mot familien min. Jeg fikk hele tiden høre hvor glade de var i meg. Da switchet alt.

Gradvis gjør Tor-Gunnar forbedringer. Han får i seg mer og mer mat, og får til og med tilbringe helger hjemme i Svolvær, før han deretter returnerer til sykehuset. De helgene gjør han godt. Han får sett vennene sine igjen, og familien får være samlet en kort stund før han returnerer til sykehuset. I løpet at tiden på sykehuset mottar han brev fra flere i klassen som ønsker han god bedring, spesielt et brev kommer sterkt til minne.

– Lasse, en kompis av meg, hadde tatt seg tiden til å brenne meg en plate av et Linkin Park-album. Da satt jeg der klokken tre på natten ved baravdelingen og hørte på Linkin Park. Det var ubeskrivelig deilig. 

TENKER TILBAKE: Tor-Gunnar Winger minnes helvetet han opplevde for ti år siden Foto: Øistein FalchTILBAKEKOMSTEN
Etter et langt og pinende år i Bodø blir Tor-Gunnar endelig skrevet ut av sykehuset. En hendelse lysluggen husker godt var kort tid etter han kom hjem igjen. Håndballaget spiller kamp, og Tor-Gunnar tar turen tilbake til Våganhallen for å se på, der han tidligere har spilt så mange ganger før. Reaksjonene fra lagkameratene lar ikke vente på seg.

– Alle begynte å juble når jeg kom inn og satte meg på tribunen. De trodde ikke sine egne øyne. De fleste trodde vel at de aldri kom til å se meg igjen. Ting gikk jækla bra etterhvert. Selvtilliten var tilbake.  

Etter returen til Svolvær, blir Tor-Gunnar satt opp på timer hos BUP(Barne – og ungdomspsykiatri) for å hindre mulige tilbakefall.

– Jeg tenkte fortsatt ekstremt mye på kroppen, hvordan jeg så ut, og det ble ikke noe bedre med at puberteten slo ut. Det var bare ekstremt mye tenking rundt det der. Så selv om jeg er kurert i dag, lever de erfaringene og tankene om kroppspress med meg ennå.

  «HAR HAN FÅTT KREFT?»
I ettertid fikk Tor-Gunnar vite om det som skjedde hjemme mens han hadde vært borte. Laila, moren hans hadde vært innom klassen og holdt foredrag om hva som hadde skjedd for å informere barna om spiseforstyrrelser.  

 – De var veldig uvitende. Ingen visste hva anoreksi var. I hvert fall ikke blant gutter. Det var så ille at en i klassen spurte om jeg hadde fått kreft. Når Mamma begynte å forklare hva som var greia, så virket det veldig uvirkelig for folk. «Hvorfor vil han ikke spise?». Hun prøvde å forklare på den beste måten hun kunne; «Han føler han ikke er god nok for noen». De var sjuendeklassinger da, med null kunnskap om det, så det var nok vanskelig for dem å forstå hvordan det var mulig. 

I følge folkehelseinstituttet rammes kvinner omtrent ti ganger mer enn menn av anoreksi eller bulimi. Gitt hvor sjeldent dette tilfellet er, er Tor-Gunnar heldig med at han ble innlagt tidsnok og at faretegnene ble fanget opp.

- Nå er det med spiseforstyrrelser litt bedre kjent enn det var på den tiden, men kanskje ikke så mye mer blant gutter. De sa det på sykehuset at jeg var et sjeldent fenomen og at det ikke ofte skjer at gutter blir innlagt med spiseforstyrrelser.

HAR ET NORMALT FORHOLD TIL TRENING
I dag jobber Tor-Gunnar som lærerassistent på Svolvær Barne – og Ungdomsskole. Etter at han sluttet på håndball for to år siden, har tiden gått mer til styrketrening på Stamina. Han mener at kroppspresset er like stort, om ikke større i dag blant unge som da han vokste opp.

– Forholdet mitt til trening i dag er ganske bra. Jeg har de kunnskapene nå om å spise rett, trene rett, men det er jo enda et kroppspress man kjenner på. Man blir jo hakket ned på hvis man ikke trener. Det syns jeg er veldig synd. Jeg har bygd opp et normalt forhold til trening, i tillegg til de erfaringene jeg har fra tidligere. Uansett hva folk sier, så må man ta det i et eget tempo.

Erfaringene for 10 år siden har gjort han mer bevisst på hvordan man snakker til folk om trening. Selv mener han at han er blitt en smule overbeskyttende mot de som sliter med eget selvbilde.

– Jeg er livredd for at andre skal oppleve det samme som jeg gjorde. Den redselen er både for dem og de som er rundt dem. Jeg vil ikke at noen skal gå gjennom det jeg og familien min gjorde.

Tor-Gunnar klandrer ikke gjengen som påvirket selvbildet hans alle de årene tilbake.

– Jeg er ikke typen til å bære nag. Jeg ble jo kompis med dem til slutt. Men når jeg ser tilbake på det tenker jeg jo for noen idioter de var på den tiden. Men folk tenker jo ikke hva de sier i den alderen, og de kunne jo ikke vite at det skulle gå så langt. Det var bare sånn det ble.

Han gjør det klart at han verken nå eller da har sett etter noen å skylde på.

– Jeg dømte ingen etter det som skjedde. Jeg tenkte det skjedde av kun en grunn; for å gjøre andre fornøyd. Når jeg kom tilbake var jeg fornøyd med at jeg hadde hevet meg selv over det. Jeg hadde så og si glemt det.

– Hvis du kunne si noe til den yngre Tor-Gunnar, hva ville det vært?
Alle blir fornøyd med seg selv til slutt, selv om de ikke tror det. Slutt å jag bekreftelse hos andre. Hold på de som bryr seg mest om deg, ikke velg dem bort.

FAKTA OM ANOREKSI: 
Anoreksi eller anorexia nervrosa klassifiseres som nervøs spisevegring. Det er en av tre typer spiseforstyrrelser. 90 prosent av de som rammes er unge kvinner mellom 14-19 år. Undersøkelser tyder på at anoreksi er i en økende forekomst innen danse- og idrettsmiljø.
Kjennetegn:
•Restriksjon av energiinntak i et omfang som leder til undervekt
•Intens frykt for å gå opp i vekt
•Forstyrret kroppsbilde. En opplevelse av egen kropp, kroppsform eller kroppsvekt som ikke samsvarer med virkeligheten.
•Mangel på anerkjennelse av konsekvensene av lav kroppsvekt.

 Kilde: Store norske leksikon

Hjelpetjenester
 SPISFO(spiseforstyrrelsesforeningen) Telefon: 22 94 00 10
BUP Lofoten Svolvær.
Adresse: Sivert Nilsens Gate 51, 8300, Svolvær
Telefon: 76 06 01 00

 

Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.