STOLT VEIBYGGER: Arne i fjorden, eller Arne Johansen som han egentlig heter, er stolt over å vise fram nyveien inn til sitt barndoms paradis. Alle foto: Mari Rokkan

Arne i fjorden bygde sin egen vei

Av Mari Rokkan
18.08.2018 20:00 - OPPDATERT 20.08.2018 06:00

Det heter seg at der det er vilje, der er det vei. Det har han Arne i Sunnlandsfjorden tatt bokstavelig.

Denne artikkelen ble først publisert i Våganavisa 14.08.2013.


Hvis du trodde at Brenna er siste stoppested for bil når du kjører riksvei 864 forbi Sydalen og Gravermark – så må du tro om igjen: Det gjenstår nemlig ytterligere fem kilometer humpete, men fullt kjørbar skogsvei. Denne leder helt inn i idylliske Sunnlandsfjorden, helt inn til ”han Arne i fjorden”, eller Arne Johansen om du vil.

– Ja, vi har vel jobbet periodevis med denne veien i et par-tre år nå. Nå gjenstår det bare å gjøre den litt slettere og få på plass noen møteplasser, så blir dette bra, smiler Arne fra kjøkkenet i barndomshjemmet ­­­– det nest innerste huset av den gjenstående bebyggelsen i fjorden.

 Her, hvor det en gang i tiden var over 80 innbyggere og egen skole med over 30 elever, hadde han fast adresse helt til i 1992. Da var det kun han, foreldrene og en onkel igjen i bygda.

– Da var det ikke mye lys igjen å se på mørke kvelder, så da flyttet vi til Vestpolleidet for å drive gård der istedet, forteller han.

 Her kjører Arne innover nyveien inn til Sunndalsfjorden. På hans egen 70-årsdag, ble veien åpnet ”offisielt” med både snorklipp og besøk. Med på festlighetene var blant annet en tante på 99 år.

BETALTE SELV
Men, 21 år senere har ikke 70 åringen glemt sitt opprinnelsessted. Istedet har han bladd kraftig opp av lommeboken for å få kjørbar vei inn til huset hvor han fremdeles tilbringer mange uker av året.

 – Det har jo vært et ønske om vei her ute i mange herrens år. Men vi fikk det først til etter at Jan Berntsen fikk innvilget søknaden sin om å etablere skogsvei fra Brenna til Festvåg. Da heiv vi andre oss på de resterende tre kilometrene, forteller Arne, og ramser i samme åndedrag opp alle som har bidratt til nyveiens eksistens: Søsteren Jorunn Pedersen og datteren Lilly Pedersen, Dagfinn Nilsen, Olaug Johansen, Norleif Iversen, Gerd Røtnes, Martin Iversen, Judith Johansen, Elin Olsen og Atle Olsen. Dessuten er han stolt over at mange som ikke selv har direkte nytte av veien har deltatt på dugnad, eksempelvis Magne og Ernest Albertsen og Tor Didriksen.

– Selv om vi fikk innvilget søknaden, så følger det jo ikke penger med slikt. Så da måtte vi bla opp selv, sier Arne og opplyser om at veien totalt har kostet omlag 620 000 kroner. Og selv om han ikke vil ut med eksakt beløp, er det ingen hemmelighet at han selv har bidratt med mesteparten.

 Arne og Jorunn har alltid hatt et tett og nært forhold. Arne er den eneste i verden som får kjøre Jorunn i båt.

SPARER TID OG KREFTER 
– Hvorfor vil du ha vei ut hit hvor det ikke er noen fastboende igjen?

– Jeg begynner jo å bli eldre, og jeg innser jo at det framover kan bli litt mye styr å komme seg opp og ned med båten. Dessuten er det jo fint for de andre som benytter seg av husene her å kunne ha muligheten til å kjøre helt fram. Man sparer jo både krefter og tid: Før kunne man gå inn hit på én time fra Brenna – i rask gange. Men nå kjører man på under 20 minutt, sier Arne, som har med søsteren Jorunn og hennes barnebarn Yvonne inn i fjorden denne dagen.

– For meg er det å komme hjem når jeg kommer hit, smiler Jorunn og ordner i stand vafler på kjøkkenet.

Til daglig bor hun på Stokmarknes, men er ofte på hjemplassen om sommeren. Men da aller helst sammen med Arne.

– Han er den eneste jeg tør å sitte på i båt sammen med, og så synes jeg det er greit at han kjører bilen opp og ned bakken ned til veien fra Brenna. Den synes jeg er skummel, forklarer hun.

 På kjøkkenet blir det tid til både gode samtaler og måltider.

AVHENGIG AV HVERANDRE
– Hvordan har det vært å vokse opp her ute?

– Det var helt greit, det. Her var det godt samhold – når noen dro på butikken, så spurte de alltid de andre om det var noen som skulle ha noe. Og alle hjalp hverandre om det var noe man trengte hjelp til. Dessuten lærte vi tidlig å ta vare på oss sjøl og arbeide, noe jeg tror er en god ballast å ha med seg, forteller Arne.

– Når vi ble 7 år gamle måtte vi inn til Brenna for å gå på skole. Da måtte vi bo borte i 14 dager i slengen, før vi var 14 dager hjemme igjen. I Brenna bodde vi hos tanten vår. Det var en overgang, men vi visste jo at det bare måtte være sånn, tilføyer han.

– Vi ble ganske avhengige av hverandre da. Det er bare to år som skiller oss, så når den ene skreik, så skreik den andre, smiler Jorunn.

– Men vi kjente flere av ungene før vi begynte på skolen. Mamma og pappa var nemlig flinke til å ta oss inn til Brenna på juletrefester og 17. mai og slike ting før vi begynte på skolen.

 På kjøkkenet blir det tid til både gode samtaler og måltider.

MED VARER PÅ RYGGEN
Søsknene har ellers gode minner fra værharde vintre, hvor andre i bygda kom på overnattingsbesøk til huset deres, siden det lå mer i le for vinden. Og om kortspilling på loftet slik at religiøse naboer ikke skulle rystes, og om nabodamen som ville være hyggelig å la ungene få skrape tom ostegryta etter at hun hadde ystet.

– Problemet var bare at hun lot så mye være igjen. Vi spiste til det reiv i halsen og jeg husker jeg tenkte at nå måtte det altså snart være fritt, ler Arne.

 Gårdriften hjemme var ellers av den svært enkle sorten. Sauer, kyr og et par geiter utgjorde dyreflokken, hest hadde familien kun i et par år. Alt som skulle bæres ble derfor båret på ryggen.

– Vi hadde ellers viktig inntekt i både multebær og smør. Og jeg husker at mamma kjernet smør, og at hun så gikk helt inn til Gravermark for å selge dette. Da bar hun omlag 15 kilo på ryggen i alt slags føre og vær. Det var andre tider da, sier Arne og forteller videre at det var stor stas da gården til jul i 1957 fikk innlagt strøm.

  Traktor må man ha, og det gjør ingenting at den står i stil med låven.

I FJØSET OG PÅ HAVET
Selv syntes han det var stor stas å få gå i fjøset. Et godt lag med dyr har han nemlig alltid hatt. På gården i Vestpolleidet har Arne i voksen alder til tider hatt over 90 sau – og han har hatt navn på hver eneste én og kjent igjen alle på ansiktet.

– Et par-tre år etter at jeg startet på skolen, begynte jeg å vantrives. Men så fikk jeg lov til å gå i fjøset sammen med tanten min, og da ordnet alt seg, smiler han.

Havet og fjæra har også vært rene Mekka for Arne. Helt fra han var 9-10 år gammel fikk han ansvaret for å kjøre til Gravermark, Laukvik eller Vatnfjord for å handle, og i likhet med sin pappa har han rodd fiske i mange år. Faktisk har han intet mindre enn 43 lofotsesonger bak seg – alle uten redningsvest.

– Hehe, ja jeg har aldri dott på hav. Jeg er alltid veldig forsiktig, men jeg innser jo at det bare er tull å tro at ikke jeg også kan ramle. Så jeg får kanskje vurdere å bruke det, humrer han.

 Også Sunnlandsfjordens bratte fjell har appellert til Arne. Rype- og elgjakt har det blitt mange timer av opp gjennom årene. Finest synes han det er når han får gå i tåke. Men han går seg aldri bort.

– Nei, her kjenner jeg hver en stein, smiler han, noe søster Jorunn påpeker at er helt rett.

– Han bruker å flire til meg fordi jeg ikke vet hva alle steinene heter, ler hun.

– Ja, jeg kjenner nok navnet på rundt 180 steiner og hauger her i området. Der borte har du eksempelvis storbenken og litjbenken, og der oppe er lia og sike, forklarer Arne med et smil.

 Nabohuset til Arne – det innerste huset i Sunnlandsfjorden.

TUNGVINT OG ENSOMT
Selv om Sunnlandfjorden både den gang da og nå framstår som et paradis, gjorde inntoget av det moderne liv at fast bosetting ble umulig ­ – og heller ikke ønskelig for mange.

– Da ungene måtte begynne å gå på skolen annenhver dag, kunne ikke mange bli boende her. Da måtte jo ungene ha vært borte hele året, sier Arne, som heller ikke etter nyveiens inntog vurderer fast bosettelse i Sunnlandsfjorden igjen.

– Nei, det blir nok for tungvindt og ensomt slik det er nå. Men det er mulig jeg flytter fra Vestpolleidet til Gravermark. Der har jeg de siste tre somrene leid en leilighet og flyttet sauene med meg – rett og slett for å være nærmere folk. Nå i høst forsvinner de siste sauene fra gården min, så vi får se hva framtiden bringer. Hadde veien ut til Sunnlandsfjorden kommet for 20 år siden, så hadde kanskje situasjonen vært en annen.

 70 år og like sprek – på tross av enkelte uvaner.

VIL HA VEI HELT RUNDT
– Hva håper du er framtiden for fjorden?

– Jeg håper jo at veien etterhvert skal gå helt rundt Austvågøya. Det er 13 kilometer som gjenstår før det er en realitet, og jeg tror det hadde vært en fordel for både trafikkselskap og alle andre at man hadde kunnet kjøre rundt øya. Men noen fast bosetting her igjen har jeg dårlig tro på. Det må i såfall være hvis det var flere familier som gikk sammen om å få det til. Det har jo skjedd en slik utvikling i Brenna, så det kan jo kanskje skje her også. Men jeg tviler, sier Arne.

– Men jeg skal i alle fall fortsette å komme ut hit. Jeg har stadig noen prosjekter på gang. Vi må jo får gjort litt mer arbeid på veien, blant annet, sier han og ser ut av kjøkkenvinduet og nedover marka.

– Og så synes jeg det er trasig å se at det gror igjen på markene. Så kanskje jeg skulle tatt med meg forhøsteren og fått slått litt. Vi får se.

 Utsikten fra hagen er upåklagelig. – Ja, folk roper over seg når de kommer hit, men vi tar det med ro. Vi er så vante til det, sier Arne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.