Gammelgata, eller Vestfjordgata som den heter i dag, har alltid vært i sentrum av Svolvær by.

Bykommunens grenser fører til debatt

Av Håkon Brun
20.06.2018 17:21 - OPPDATERT 20.06.2018 19:52

SVOLVÆR BLIR BY - DEL 2: – «…den vordende Svolvær kommune blir uten byggegrunn til fremtidig utvidelse fra første dag…»

Etter mange og lange diskusjoner om hvor stort areal den nye byen skulle få, ble også alternativ 3 anbefalt av amtmannen i 1913. Dette innebar et Svolvær kommune skulle omfatte Storøya, Lilleøya, Svinøya og Øverværet med holmene omkring. Arbeidsdepartementet hadde i første omgang ikke noe å bemerke, til tross for at sjefen for Justisdepartementet, statsråd Lars Abrahamsen (han var forøvrig da nettopp blitt sjef for det nyopprettede Sosialdepartement), og ekspedisjonssjef Øyen var i Svolvær i juli, bl. a. for å se på grensene for den nye byen.

På den annen side er det ingen tvil om at det var en alminnelig oppfatning i Svolvær at de foreslåtte grenser var altfor snevre. Selv de som satt i utskillelseskomiteen og var med på å sette grensene, var dette en gjengs oppfatning. Folketallet økte jevnt, og det var stadig spørsmål etter høvelige byggetomter, som ikke ble for dyre å opparbeide. Men alt på denne tiden kunne det være vanskelig nok å anvise slike innen byggekommunen. Det var derfor ønskelig at Svolvær kunne få de vidstrakte jordene vest for strømmen inn til Garsosen også innlemmet i byområdet. Her var tomter som var lette å opparbeide, og her var store muligheter for fremtidig bebyggelse. Samtidig ville man få rådighet over et område hvor vannledningen fra Grønnåsvannet lå, og likeså den elektriske ledningen.

Delegasjonen som forhandlet i Kristiania i 1915 og 1916: Fra venstre: Johan E. Paulsen, stortingsmann Joakimsen, A.K. Meyer, O.J. Kaarbø og Einar Berg.

Alle så dette som en stor fordel for Svolvær, men likevel ble det en temmelig kvass strid omkring dette spørsmålet. Bakgrunnen for dette var uenighet mellom grunneierne og det offentlige. Det hadde vært langvarige forhandlinger mellom grunneierne, John og Einar Berg og Georg og Arne Størmer, på den ene siden og utskillelseskomiteen og representantskapet på den andre siden om en bykontrakt, som først og fremst skulle gi klare bestemmelser om adgangen til å kreve utvist tomter innen det eventuelle ladested.

Grunneiernes advokat, Per Rygh, mente at det ikke var to likeverdige parter, grunneierne alene var enerådig over hva og hvor mye de ville gå med på. «Det er ikke spørsmål om for komiteen å godta eller forkaste; der er alene spørsmål om for komiteen å motta det tilbud grunneierne gir dem eller ikke», sier han i et brev til Einar Berg av 8. januar 1915. På papiret følger grunneierne sin advokats kloke råd, men i realiteten hadde de alt ved det første utkast til bykontrakt som ble sendt departementet, strukket seg mye lenger enn advokaten ville, for de hadde et sterkt ønske om å drive byspørsmålet frem til en løsning. «Grunneierne er enige om», sier Einar Berg i et svarbrev til advokat Rygh, «å ville stille seg så imøtekommende at om bysaken forsinkes på grunn av at enighet ikke oppnåes, så må der ikke med berettigelse kunne anføres at skylden ligger hos grunneierne».

På den annen side var det selvsagt komiteens og representantskapets oppgave å søke å oppnå mest mulig; og særlig var representantskapet med dets formann Oscar Støre i spissen pågående og stilte meget vidtgående krav. Forhandlingene ble ført tosidig, og allerede 16. mars 1915 var man kommet så langt at komiteen og representantskapet i et fellesmøte ble enige om å sende utkastet til bykontrakten, sammen med et forslag til festebrev, til departementet, og da kunne avgjørelsen om Svolværs utskillelse være i havn innen utgangen av 1916.

Men det er alltid et men! 2. mars 1916 sendte representantskapet et skriv til Justisdepartementet hvor det på nytt tar opp spørsmålet om grensene for det nye ladestedet. Det 3. alternativ, som Vågan herredsstyre hadde vedtatt i 1913, vil føre til at «den vordende Svolvær kommune blir uten byggegrunn til fremtidig utvidelse fra første dag», het det i skrivet. Svolvær kommune bør derfor omfatte hele Svolvær eiendom, slik at grensene «kommer til å falle sammen med gården Svolværs nåværende grenser».

Kaia under bygging i 1918. I bakgrunnen ser vi bedriften "Gadus" under bygging på Bekkholmen. Her kom i tillegg Saltdepotet i 1937. Senere  kk holmen "Vita Nova" etter bedriften som overtok etter "Gadus". I dag holder Vestfjord hotel til der.

Forslaget om å ta opp grensespørsmålet på nytt var hverken forelagt grunneierne eller utskillelseskomiteen, og det var ikke uten grunn. I bykontrakten hadde grunneierne forpliktet seg til å la denne gjelde for den del av eiendommen som kom til «å ligge innenfor det vordende ladesteds grenser». Bykontrakten var utarbeidet på grunnlag av grensene etter alternativ 3, og når representantskapet reiste spørsmålet om en grenseutvidelse på dette tidspunkt, er det forståelig at grunneierne måtte oppfatte det som et forsøk på å oppnå fordeler på falske premisser. Samtidig var aksjonen en åpenbar desavuering av den lovlig valgte utskillelseskomite, hvis mandat representantskapet på denne måten grep inn i. Ikke engang en gjenpart av skrivet var sendt komiteen, hvis formann først ved et besøk i departementet i begynnelsen av juni ble gjort nærmere kjent med saken. Reaksjonen var sterk og øyeblikkelig!

Og hvordan ville Vågan herredsstyre forholde seg til en eventuell utvidelse av Svolværs grenser, ville de akseptere det? Einar Berg hadde sin bestemte oppfatning om det. I et skriv av 3. juni til komiteens formann uttaler Einar Berg på vegne av grunneierne at de i og for seg intet har å innvende mot en grenseutvidelse, selv om han med det kjennskap han har til stemningen innen bygda føler seg overbevist om at «hverken det nåværende eller et kommende herredsstyre vil gå med på en grenseutvidelse for tiden, og da vil representantskapets henvendelse kun virke til sakens forhaling». Men grunneierne ville ikke under noen omstendighet gå med på at den utarbeidede bykontrakt ble gjort gjeldende for nye arealer som eventuelt måtte bli tillagt byen.

En henstilling fra utskillelseskomiteen til representantskapet om å tilbakekalle sitt skriv til departementet ble avslått med den begrunnelse at representantskapet ikke ville ta noen del av ansvaret for at grensespørsmålet skulle få «en etter vår mening for fremtiden høyst uheldig løsning». Det appellerte videre til komiteen om «å se stort på denne sak og nå mens det ennå er tid dertil, i samarbeid med representantskapet, å oppta et kraftig og målbevisst arbeid for at hele Svolvær kommer med under den vordende kommune, idet vi er forvisset om at dette er den eneste fullt tilfredsstillende løsning av grensespørsmålet med Svolværs fremtid for øye». (28. juli 1916).

Slik situasjonen nå lå an, ble man enig om å legge saken frem for et nytt massemøte. Den 27. august sluttet dette med overveldende flertall opp om representantskapets syn på grensespørsmålet. Alt ved møtets begynnelse hadde O. J. Kaarbø, Einar Berg og Gunnar Larsen erklært at de ønsket å tre ut av komiteen i dette tilfelle og stille sine plasser til disposisjon. I et senere møte i representantskapet ble komiteen supplert med et nytt medlem, o.r.sakf. Knudson, istedenfor de tre uttrådte. Samtidig ble det besluttet at man prinsipalt skulle søke om at hele gnr. 18, Svolvær i Vågan, skulle gå inn i den nye bykommune, subsidiært at grensene skulle følge hovedinnløpet til Osan, elven oppover til Langstrandvannet, og grensene mot Helle gård ut mot sjøen ved Rekvika.

Nybyen: Nybyen mange år før sivilisasjonen gjorde sitt inntog. Tidspunktet er 1909, og vi beskuer naturen like sør for dagens eldreboliger. Kun en smal vei fra Øverværet slynger seg mellom knausene nedover mot sentrum.

I møte den 2. februar 1917 gikk Vågan herredsstyre med 10 mot 8 stemmer inn for det prinsipale grenseforslag. Men det ble riktignok tilført protokollen at 9 av flertallets medlemmer var fra Svolvær, mens alle av mindretallet bodde utenfor Svolvær! Intet under derfor at departementet vanskelig kunne gå med på en slik grenseutvidelse, men den 14. mars 1917 foreslo en alternativ 3 fra 1913 med et tillegg av Stranda og villastrøket mellom Garsosen og elven fra Svolværvannet, et forslag som nærmest svarte til komiteens subsidiære forslag. Dette kompromiss hadde betingelse for å kunne samle de stridende parter, og ble etterhvert godtatt av alle lokale instanser. Før departementet hadde avgitt sin erklæring, hadde en av dets funksjonærer, byråsjef Ihlen, vært i Svolvær for å forhandle med de interesserte parter. Resultatet var ikke bare departementets grenseforslag, men også en bileggelse av striden mellom grunneierne og utskillelseskomiteen, idet byråsjefen henstilte til komiteen å frafalle sitt krav, da han syntes grunneierne hadde strukket seg så langt som man med rimelighet kunne vente. Den endelige bykontrakt kom derfor til å gjelde den del av eiendommen «der ligger østenfor og søndenfor Osanpollen, Strømmen og Garsosen», m.a.o. det som lå innenfor grensene i det gamle alternativ 3 fra 1913.

Men departementet hadde også en del andre innvendinger å gjøre før det kunne legge bykontrakt og festebrev frem til kongelig sanksjon. Det gjaldt først og fremst paragraf 5, som behandlet spørsmålet om grunneierne eller festeren hadde å utrede utgifter i forbindelse med opparbeiding av gate og offentlig plass eller nedlegging av kloakk. I det opprinnelige utkast til bykontrakten het det at disse utgifter pålå festeren. Og denne bestemmelse ble bibeholdt også i den endelige bykontrakt, ut fra det argument at festeforholdet var så å si jevngodt med et eierforhold. Etter § 6 var festetiden 60 år med adgang til fornyelse for like lang tid, og bortfestet tomt falt overhodet ikke «ved festetidens utløp tilbake til grunneiernes frie rådighet så lenge festeren ønsket fornyelse».

Derimot ble det etter forslag fra departementet gjort en meget viktig tilføyelse til paragrafen om at grunneierne var villig til for det ikke-regulerte strøks vedkommende som falt inn under det område som bykontrakten omfattet, «å avgi fri grunn til gater av inntil 12 1/2 meters bredde på betingelse av ordinær størrelse». For det strøk som alt var regulert, hadde de allerede da reguleringen ble foretatt, gitt gratis grunn til gater og offentlige plasser.

Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.