DEN NYE BIBLIOTEKSJEFEN: Gertti Mändla stortrives ved Vågan bibliotek – og i Lofoten generelt. Foto: Karianne Steen

– Da jeg kom til Lofoten, føltes det som å komme hjem

Av Karianne Steen
04.07.2018 12:25 - OPPDATERT 05.09.2018 16:00

Biblioteksjef Gertti Mändla (39) har fartet, flyttet og utdannet seg i nesten tjue år. Nå har hun funnet sin plass mellom tinder og bokreoler i Lofoten.

Pootsi i Tõstamaa kommune, Estland 1978. Gertti Mändla blir født, og vokser opp med lukten av hav fra Rigabukta, og fra Østersjøen i vest. Det er mor, far og fire søsken.

– Pootsi er mye mindre enn Svolvær. Pappa var født og oppvokst der. Han er fisker, og mamma er lærer. Vi bodde på landet, mellom skogen og havet. Det var kjempefint. Vi hadde noen sauer og høner. Og så hadde vi en ku, men den var veldig skummel. Så den varte ikke lenge.

Gertti smiler forsiktig. Hun har pyntet seg til intervjuet, i vakkert turkist som står godt til øynene. Det kornfargede håret har funnet veien inn i ei tjukk flette. Hun ser frisk og fornøyd ut, som sitter hun og kroer seg etter en glad dag på fjellet. Svarene kommer raskt, men lavmælt. På en litt sjenert måte utstråler hun varme og velvilje. Hun hviler godt i ordene, som kommer med et snev av aksent.

BARNDOM I SOVJETUNIONEN
Etter den tyske okkupasjonen gjenerobret russiske styrker Estland i 1944. Terrorpolitikken ble gjenopptatt med deportasjoner og tvangskollektivisering. Men takket være naboskapet til Finland ble Estland kanskje den av sovjetrepublikkene som ble sterkest påvirket av vestlige verdier og vestlig kultur. Gertti, som var 11-12 år under glasnost og perestrojka, sier hun ikke kan huske å ha følt seg så veldig «russisk»:

– Vi lærte russisk på skolen, men jeg husker ikke så mye av det. Jeg husker at vi hadde rasjoneringskort for mel og sukker. Og så husker jeg at vi fikk bananer, det var sjeldent og de ble gjemt i skapet.

– Vi skulle bli pionérbarn (kommunistisk barne- og ungdomsorganisasjon, red.anm.). Da fikk du merke og rødt skjerf, det var det som var stas. Først var jeg oktoberbarn. Men så fikk jeg ikke det røde skjerfet likevel, fordi vi plutselig ikke var kommunister, ler Gertti.

Hun bodde på landet, og her merket man det sovjetiske styret gjennom jordbruket, som ble drevet innenfor store kollektivbruk og statlige jordbruksbedrifter. Da okkupasjonen opphørte i 1991, var det ikke så store endringer eller markeringer som Gertti kan huske.

– De skumle kyrene fra de store farmene forsvant. Fra den ene dagen til den andre sluttet vi å gå med skoleuniform, og vi var heller ikke så interessert i å lære russisk lenger.

UT I VERDEN
– Jeg var eldst i søskenflokken. Da broren min ble født, flyttet jeg til Pärnu for å gå på gymnaset. Så tok jeg håndarbeid og matlaging, det var et slags yrkesfag.

Det er vanskelig å se for seg at denne damen en gang i tiden valgte noe så tradisjonelt som en husmorskole.

– Jeg likte vel håndarbeid. Men så fikk jeg tilbud om å jobbe som au pair i Sverige, i Helsingborg. Det var på den tiden man brukte mynter for å ringe. Jeg sto der i boksen og ringte hjem, og tenkte aldri mer. Jeg hadde aldri vært så langt hjemmefra. Vi reiste aldri da vi var barn. Mamma og pappa reiste til Sankt Petersburg for å selge agurker, det var det eneste.

Gertti dro hjem til den lille hjemplassen i Estland, og startet studier i sosialt arbeid. Der hadde hun praksis på barnehjem, og på aldershjem.
– Det var vanskelig… du vil hjelpe, men kan ikke hjelpe likevel. Og du tar jobben med deg hjem. Jeg tenkte at dette går ikke. Det er ikke dette jeg skal gjøre. Så fikk jeg sommerjobb i en kiosk på stranden i Pärnu. Der møtte jeg en jente som sa vi kunne dra til Norge og jobbe som au pair. Vi skulle bare jobbe i to år, og så dra hjem.

De to årene har snart blitt til tjue. Gertti ble student på universitetet i Oslo, ved siden av au pair- jobben.

– Så flyttet jeg til Beitostølen, og jobbet som servitør på Peppes Pizza.

Det var her hun møtte Sivert. Sivert, som i Sivert Høyem. Han skulle kjøpe pizza.

– Jeg hadde hørt endel på Madrugada (kjent, norsk rockeband med utspring i Vesterålen, red.anm.), og ble litt starstruck, kan du si. Jeg tenkte jeg måtte si noe til ham. Du synger egentlig ganske bra, det var det jeg sa. Hehe. Til Sivert Høyem!

Gertti ler godt av sin egen nøkternhet. Hun fortsetter. Forteller om en fin tid på Beitostølen. Men Oslo ventet med gamle venner og nye studier. Vi lurer på hvordan det har vært å stadig bryte opp og starte på nytt?

– Jeg har nok vært rastløs, og ute etter å prøve nye ting… Da man var yngre, var det lettere å få venner. Men det er lettere å møte folk som servitør enn som bibliotekar.

Sosial servitørjobb til tross; Gertti startet bibliotekstudier og jobbet på Deichmanske bibliotek, før hun ble biblioteksjef på Gol i Hallingdal.

– Der var jeg i to-tre år, før jeg dro tilbake til Oslo. Jeg jobbet en kort stund i byggebransjen. Og så fikk jeg jobb som biblioteksjef i Lofoten i 2017.

VIL HA ET ÅPENT BIBLIOTEK
– Hva var det med Vågan bibliotek som tiltrakk deg?
– Ja… jeg leste jo i avisa at det hadde vært problemer her, så jeg undersøkte litt først. Og så tok jeg sjansen, sier Gertti, som skryter av de nye kollegaene sine.

– De som jobber her er åpne, og de vil gjøre ting.

– Hva synes du at du har fått til så langt? Vi publikummere legger jo merke til at det skjer mer på Facebook og i andre sosiale medier?

Gertti tenker seg om. Hun verken stormer eller skryter.
– Arrangementer hadde de jo før jeg kom. Men kanskje har vi fått til mer på den utadrettede markedsføringen. Vi skal satse mer etterhvert, men foreløpig bruker vi tida på å finne ut av hvordan ting fungerer.

– Hva tror du kollegaene dine tenker om deg?

– Jeg tror vi har funnet ut av hverandre. Jeg prøvde å spørre dem om mine beste sider før dette intervjuet. Noen mente at nei, de kan ikke komme på noe, ler Gertti, som for øvrig blir beskrevet som “bokgeita” av kollegaen Ole Petter Refsahl.

– Det sier litt om tryggheten din at du tør å spørre kollegaene dine så direkte?

– Ja… og så nevnte de kreativiteten min. De synes nok den er litt plagsom. I begynnelsen bare kjørte jeg alt ut. Men nå har jeg laget en egen mappe, og så tar vi det når det er tid til overs. Jeg har ideene, men må ha noen til å gjennomføre dem, smiler biblioteksjefen, som mener at biblioteket kan brukes til mye.

– Det er ikke et stille bibliotek. Her kan man sitte og prate med venner rundt et bord. Og så vil vi at publikum skal benytte seg av kompetansen vår. Man kan bestille en bibliotekar, som kan komme og holde fortellerstund i skole og barnehager. Her kan man ha bursdag. Man kan til og med overnatte her, smiler Gertti, og forteller at Vågan bibliotek har fått såkalte arenautviklingsmidler fra Nasjonalbiblioteket.

– Vi skal sette opp scene og kanskje en skjerm. Så kan folk komme og opptre, for eksempel.

Selv om hun er omgitt av bøker i hverdagen, så innrømmer Gertti at hun ikke leser så mye.

– Kanskje tar jeg tjue bøker med hjem. Men så blir det fint turvær igjen, ler hun, men understreker gleden ved å lese.

– Det er en helt annen verden, og man slapper av på en helt annen måte enn hvis man ser en film. Jeg liker å lese om ting som har eller kan ha skjedd i virkeligheten. Og språket må ikke være for enkelt. 

– Men hva med Facebook og nett. De tar jo over for lesingen?

– Ja. Man leser mindre og mindre tekst. Men jeg tror man må være litt streng. Man må også klare å legge fra seg en bok hvis den ikke funker, og heller finne noe annet. 

SOM Å KOMME HJEM
Gertti har flyttet mye i voksenlivet. Hva fikk henne til å se mot Lofoten?

– Jeg er rastløs og må se nye steder. Men da jeg kom hit, følte jeg det som å komme hjem. Den følelsen har jeg faktisk ikke hatt før, sier Gertti, som mener at det er enkelt å være sosial i Lofoten.

– Menneskene her er ekte. Her er man vant til å ta imot ulike folk. I Oslo holder folk seg i sin egen kapsel, og er ikke så interessert i deg.

Hun smiler stadig, og det er en ferskhet ved iveren hennes over å ha flyttet til Lofoten. Hun tror det er havet som gjør det, og fjellene.

– Jeg har jo vokst opp ved havet i Estland. Og fjellene begynte jeg å like da jeg jeg jobbet på Bygdin høyfjellshotell i sommerferiene. Jeg går fotturer, og jeg har fått meg toppturski. Jeg må bare lære meg å svinge litt bedre, smiler Gertti.

Hun påstår at hun ikke samler på topper. Men innrømmer samtidig ei merittliste over topper i Lofoten, som er få forunt å fylle på et halvår.
– Det har vel blitt rundt 60 topper, smiler hun beskjedent.
– Friluftslivet gir meg en slags ro. Det er den friske luften og… den følelsen av å komme inn, når man er sliten. Den er god.

– Jeg har funnet veldig fine turkamerater. Jeg ble med på en tur med Lofoten turlag, og da var vi i gang. Allerede i sommer kan du bli med på et par turer der jeg er turleder, sier Gertti.

– ”Grønn lue”, sa du, da vi spurte om sivilstatusen din?

Gertti smiler, og viser til de ulike fargene som Den norske turistforening brukte på luene de solgte for noen år tilbake.

– De hadde en greie med disse fargene. Grønn lue betyr singel, rød betyr opptatt. Og så var det en annen farge, som betydde litt her og litt der, ler Gertti. Og med glimt i øyet ber hun oss skrive at hun er på utkikk.

–  Vi får se. Det siste som dør er håpet!

 

FAKTA:
Navn: Gertti Mändla
Alder: 39 år
Sivilstatus: Singel. Eller «Grønn lue», på DNT-språket
God bok: «En beretning om blindhet» av Saramago
Musikk: Jeg hører mye radio. Og på Sivert Høyem.
Beste måltid: Middag med venner
En perfekt helg: Ut på tur, aldri sur
Beste egenskap: Kreativ
Dårligste egenskap: Ekstremt utålmodig
Jeg kan: Ta sjanser
Jeg kan ikke: Være urettferdig
Vil rose: Arbeidskollegaene mine
Motto: The way you spend your days is the way you end up spending your life (Slik du bruker dagene dine, er slik du vil bruke livet ditt)

Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.