Ei julefortelling

Skrevet av Tor Andersen
23.12.2020 13:00 - OPPDATERT 27.12.2020 12:51

Tor Andersen har skrevet denne julefortellingen fra Svolvær.

Tankene gikk til hans kjære hjemme i det lille huset i Hopen under Vågakallen. Der venter ektefellen Berntine og de fire ungene på han, Gunlaug, Herulf, Idar og Børge. Men det lå også en usikkerhet i luften i det lille huset i Hopen. Kommer han far hjem til jul? Er været slik at det er mulig.

Lønnen til Iver var ikke stor, men han hadde spart litt de siste månedene uten at Bertine visste om det. Det var nok til at han kunne gjøre et lite innkjøp. Han hadde kjøpt kjolestoff til Bertine hos Berg & Co. i Svolvær, og det kontant. Han visst ikke helt hvilke kjolestoff han skulle kjøpe, men en hjelpsom ekspeditrise valgte et som hun mente var passende. Han betalte, syntes det var dyrt, men Berntine fortjente såpass. Han fikk «suge litt på labben» i neste måned. Det var han for så vidt ikke ukjent med.

Kveldene på den lille enkle bua i Svolvær hvor han bodde sammen med tre andre, var brukt til å spikke leker til de fire ungene. Iver var flink med hendene og ei dukkeseng til de Gunnlaug fikk han til med noen vedfjøler han fant på kai. Små enkle lekebåter til guttene ble det også. 

Kjolestoffet var innpakket på forretningen, mens båtene til guttene var innpakket i gråpapir og hyssing. Kjøp av juletre var nok ikke innenfor Iver sin økonomiske mulighet, så det fikk familien stå over også denne jula. Noe julepynt hadde de uansett ikke å pynte treet med.

Eneste veien hjem til Hopen fra Svolvær var sjøveien. Kjeksen, den lille nordlandsbåten, lå fortøyd slik han hadde forlatt den tidligere i uken, men snø måtte fjernes og øsing måtte til en liten halvtime. Han rodde ut mot Rødholmen og satte seil som fyltes av den nordøstlige brisen, og båten skjøt fart i det forholdsvis rolige havet. Han gledet seg over at været var så bra, ellers hadde det vel blitt en ensom jul på den lille hybelen i Svolvær.  

Han satte seg ved rorkulten bak i båten og litt bølgeskvett gjorde egentlig ingen til. Sydvesten og oljehyret tok av for det. De tykke ullvottene som Bertine hadde strikket til han i høst, holdt godt varmen selv om de allerede var våt av sjøvann. Han passerte Kabelvåg og hadde fyrløkta på Moholmen i sikte mot sydvest.

Da stilnet brisen og den blå himmelen åpner seg. Nordlyset flammer over himmelen, og lyste opp Vågakallen og fjellene omkring. Det kom en stemning av høytiden over han. Han la ned seilet, reiste seg i båten og tok av seg sydvesten. Det var som vår Herre var med han på havet, og ønsket han god bør hjem. Han seg ned på tofta, la seg på årene og rodde mot Hopen med seige kraftfulle tak.

Hjemme i Hopen hadde Bertine vasket og ryddet i det lille huset. Stearinlys i vinduskarmene, så Iver skulle se lysene fra huset når han kom inn pollen med kjeksen. Hun visste ikke når han kom, men hadde lovet å komme hjem til julaften, hvis ikke noe uventet kom på. Været var bra så hun trodde det var mulig denne jula.

Lutfisken hadde hun selv lutet etter at en fisker hun kjente hadde lempet en torsk gratis over rekka til henne tidligere i vinter. Potet hadde hun i kjelleren fra det lille potetlandet bak huset. 

Til hennes store overraskelse hadde nabokjerringa kommet med en litt stor granbusk, uten at hun sa hvor hun hadde fått tak i den. Et lite juletre, var nå midtpunktet i den lille stua. Noe spinkelt av utseende og planet i ei gammel blomsterpotte. Ungene hadde pyntet busken med noen fargelagte papirbiter. 

Berntine tok et lite overblikk over stua. Juletrebusken, stearinlysene i vinduene, petromaxen over det enkle dekkede bordet, lutfisken og potene på kok på komfyren. Hun følte at julestemningen begynte å sige inn på henne. Hun turte ikke å håpe på at Iver hadde med noen julegaver. Til det var familiens økonomi knapt til å leve av, men et lite håp hadde hun fortsatt. 

Så rodde omsider Iver inn pollen. Det hadde vært en lang tur, men vind og vær hadde vært med han denne gang. Det hadde blitt mørkt, så han måtte reise seg i båt for å få øye på det lille huset. Jo, der så han det. Det lyste så opp at det måtte være stearinlys i vinduene. Den varme følelsen spredde seg i han. Å komme hjem julaften til Berntine og de fire ungene fylte han med glede. 

Ungene sprang høylytt fra vindu til vindu i det lille huset, for om mulig å få øye på båten. Berntine hysset på dem, men så ropte alle fire i munn på hverandre, «Nu kjem han far». Berntine så ut av vinduet og så kjeksen sige innover pollen. Hun tok av seg forkle og med sjalet over skuldrene la i vei ned mot fjæra, og ungene fulgte i hælene på henne.

Iver sjekket for tredje gang at julegavene fortsatt var med i båten. Han hadde de i en sekk som han brukte å ha klærne til å skifte i når han var i Svolvær, og denne gang en sekk til for julegavene. Så rodde han inn mot stede i fjære hvor han brukte å dra opp båten. 

Iver hørte dem mere enn han så dem i fjæra. Så tok kjeksen i bunnen, og Iver hoppet i land. Han tok et godt tak rundt Berntine, og mumlet «God jul Berntine».  Hun smilte til han, og svarte «Velkommen hjem Iver». Ordene satt liksom litt fast i halsen på begge to. Alle hjalp med å dra båten opp i fjæra. Selv Børge minstemann så godt han kunne. Tauet i baug ble festet i en fortøyningspåle lenger oppe over fjæra. Så tok Iver minstemann på armen på den ene siden og to sekker på den andre. Berntine så de to sekker. Var det klær i begge, eller..  

Iver, med Berntine og ungene på slep, åpnet ytterdør og tok av seg ytterklærne i vindfanget og trådde inn i stua. Tok etter overblikk og lot stemningen sige innover seg, og tok igjen et godt tak omkring Berntine.

Det var jul.


Dette skriver Tor Andersen om hvordan julefortellingen ble til:
Denne ideen har lagt meg på minne i en tid.  Julefortellingen er selsagt en fiksjon.

Tidsmessig tror jeg dette må kunne tidfestet til midten på 1920 tallet.  Om den er historisk korrekt i sine detaljer er vel tvilsomt, men noen friheter må man vel kunne koste på seg.

Berntine og Iver er mine besteforeldre og navnene på ungene er slik de er nevnt i fortellingen. Min far Herulf (en av ungene i fortellingen ) har fortalt at de faktisk bodde i Hopen en tid, og at faren Iver eide en kjeks (liten Nordlansbåt). Han arbeidet som sjauer på dampskipskaia i Svolvær.

Det var vel neppe vei til Hopen fra Svolvær på den tiden, og  min far nevnte at Iver brukte kjeksen når han dro hjem til Hopen i helgene, hvis været tillot det. Etter hvert flyttet familien til Svolvær. Det var vel enklest sånn for familien, enn å bo i Hopen.

Både min besteforeldre og de fire barna er selvsagt døde for mange år siden. Selv om denne julefortellingen er en fiksjon, er den en hyllest til mine besteforeldre og deres slit for en bedre hverdag for seg og videre for oss etterkommere.

Med vennlig julehilsen
Tor Andersen