Et lite dikt fra en liten lugar

Dette er et debattinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Eller en kommentar,

skrevet med penn

en uværsdag
av en fiskermann
og en fiskervenn.
Det handler om svikt 

og bedrag
og slikt,
i et Fiskarlag
som på underlig vis
med sin etikette
greide å sette
våre fiskerjenter 
og kvinner i skvis.

Selvfølgelig kom
det raskt i avisen

fra høyeste nivå 

og lagets leder,
et skriv med trøst
til alle berørte
av denne krisen.
En selvbevisst

formann med stentorrøst
stod opp og sa
helt riktig
med rette
at saken var viktig
og at dette 

[annonse]
var trist
og slettes ikke bra,
og at han kunne se

og selvfølgelig mente
at her fortjente
vår velsmurte næring
en ørefik.
Ja det var det. 

Så ble det da slik
at utover høsten
i blader, aviser
og skrifter,
kunne vanlige folk
og aldrende Friiser
lese bolk etter bolk
i en fager
jomfruelig erklæring
forfattet av leder
og sekretær
i laget.
Det var
lange famøse
og ambisiøse
skrytepamfletter
der man beklager
mens man beretter

om jobbing
for likestilling,
og egne bedrifter
og at man var

 noe til kar.
i arbeid mot mobbing
av kvinne og mann
på sjø og på land
i vår næring.
Besnærende
ord om inkludering,
tider som skifter
og ny regjering.
Ja om stakkars oss 
i Fiskarlaget

som dag etter dag,
og i lange netter
med gremmelse
måtte se
og beklage

at man dessverre

ble fraværende
og hengende etter
med holdningskampanje,
prioriterte mål
og bestemmelse
om å få kvinner.
inn i organisasjonen.

Tidlig med champagne
og en skål?

For bare hør.
Dette var tilsynelatende

ikke tonen
da landsmøtet
og de tårevåte
delegatene
fra nord og sør 

nærmest utrolig, 

og en smule nater
kaldt og rolig

og lite human
gav jamt fan
og et dolkestøt
til et hederlig forsøk
på å nå
lagets uttalte mål
denne dag.

Egentlig trist.
Det var

et benkeforslag,
fra en hederlig mann
fundert i en brøk
der han, 
antagelig en rabulist,
regnet seg frem
til at det gikk an
med en smule hell
å kunne vinne
en dyktig kvinne
til lagets styre og stell.
Men som vi vet.

Det gikk ikke slik.
Det ble sparken,

og et stille forsvinn

til en hederlig dame.
Man forstod jo godt
sitt eget gebet
og valgte derfor inn en potet.

Om det var som farken?
Nei det var et svik
og dårlig reklame.

Vel vel.

Dette er skrevet en kveld
jeg satt for meg selv
med et par allierte
i en liten lugar
om bord i sjarken.
Vi drakk kaffe
og spiste kjeks
mens vi konfererte 
og funderte
og var litt perpleks
over det som hendte. 
Ja vi forundret oss over
hvordan de tenkte,
de lite taletrengte
delegatene 
fra Fiskarlagene
i nord og sør.

Disse som seg hør
og bør
med nummer og rang
satt der på baken
på landsstyrets samling
med kjennskap til saken.
Nordinger og søringer 

man her erfarte

fulgte opp en trang 

og en Fiskebåtvind
med bølger av føringer

om å stemme inn 

for Gud vet hvilken gang
i sitt styre
en gråhåret gamling.

En merkelig prosedyre
synes vi
som satt der med kaffen
og mente
at dette
med rette

var et forunderlig valg.
At delegatene
fra kysten

og båten
på denne måten
ga blaffen
og sa
ha det så bra
til en staselig jente
og fisker.

En ung dame

som egentlig bare
ville ombord
å søke hyre
i Fiskarlagets
nyvalgte styre.

Hun hadde jo sansen,

og var i god tro
om at fagre ord
som stod
i de eggende
leserinnleggene
i våre aviser
kunne være 
en sannhet.

 

Men kjære jente.
Den brast

denne sjansen.

Det var noe annet
du hadde i vente.

Det slo landsmøtet fast,
så slik måtte det gå.
Man kan le
eller gråte,
men det
var nok bare

beklageligvis
eventyr og hypoteser
vi som leser
av blad og avis

fikk erfare.
Prestasjoner 
med blekk og penn.

Tilsynelatende til tonen
fra spillemenn
i Fiskebåts teater.
Disse barske menn
med private traktater
må komme i vater
å finne fram lysten

til å forstå 
den justis
og styrke man vinner
når man med respekt

gir våre kvinner,

og dyktige jenter,
damer og koner
langs kysten,
den plass de bør få
og utvilsomt fortjener
i våre domener
og organisasjoner.

Men tiden svinner.
Vi kaien entrer,
og tre gamle venner
i godt humør,
erfarer og kjenner
på kuling fra sør

og ser på hverandre
når gamle Hansemann 
plutselig spør
direkte til meg:
Si meg Friis,
O e la femme?
Ja se det,
sa nok jeg
og fikk frem

med et grynt:
Tenke det,
ønske det
ville det med,
men å gjøre det…
Vi gikk hjem
mens vi mintes Peer Gynt.

Det stod kvinner bak ham.