Harald Karlsen, Anne Else Steffenach og Svanhild Horn Torgersen sier farvel til pensjonistuniversitetet. Foto: Johan Tangen

Et siste farvel med Pensjonistuniversitetet

Skrevet av Johan Tangen
05.12.2019 19:00 - OPPDATERT 06.12.2019 07:01

Over 20 år har gått siden pensjonistuniversitetet i Lofoten ble stiftet. Men rekrutteringen ble vanskeligere og vanskeligere. I år var det stopp.

5. November 1996: 23 pensjonister fra Svolvær avholder et møte. Resultatet er Pensjonistuniversitetet Lofoten.

– Pensjonistuniversitetet skulle ha til formål å gi pensjonister og andre over 60 år muligheter til å studere emner de er interesserte i. Pensjonistuniversitetet Lofoten skal være et forum for utveksling av kunnskaper og for menneskelig kontakt, og for å stimulere til videre arbeid med stoff som blir tatt opp i foredrag, kursvirksomhet og i forbindelse med reiser og friluftsliv, kommer det fram i vedtektene.

5. Desember 2019, 23 år og 30 dager senere: Leder Anne Else Steffenach, tidligere leder Harald Karlsen og tidligere sekretær Svanhild Horn Torgersen møter meg for å fortelle om Pensjonistuniversitetet.

– Vi vil starte med å takke alle foredragsholdere opp gjennom årene. For de har gjort en fantastisk jobb og gjort det så veldig interessant. Det er det som har skilt oss fra de andre pensjonistforeningene, at vi har foredrag, forteller Anne Else Steffenach.

Til å begynne med var foreningen veldig populær. Svanhild var medlem ganske tidlig i livsløpet til foreningen og kan fortelle at de var mye på toppen av Svolvær Hotell, nåværende Fast Hotel. Men foreningen ble såpass populær at det ble for lite lokale.  Noe fast lokale hadde dem aldri.

MØTTES FOR Å LÆRE
Hovedprinsippet til Pensjonistuniversitetet var å møtes og høre på diverse foredrag. Ledere for flere forskjellige bedrifter ble invitert for å snakke om bedriften sin og hvordan den fungerte. Foreningen møtte gladelig opp for å høre hva de hadde å si.

– Det var vi selv som tok kontakt med de forskjellige foredragsholderne. Alle bedriftene her i Svolvær har vært og snakket om bedriften sin for oss og hva de står for, forteller tidligere leder og mangeårig medlem Harald Karlsen.

Foredragene kunne variere veldig. En gang kunne det være eget foredrag om Knut Hamsun, mens det kunne være Vågar Produkter en annen gang og rektor ved Svolvær skole kom en gang for å fortelle om læreplanen.

– Det kunne være interessant for flere besteforeldre som var med i foreningen, for eksempel, sier Anne.

Medlemmene kom selv med forslag til hva de ville høre om. Og en gang i måneden møttes de for å lære om forskjellige ting.

HAR HATT MANGE TURER
Annethvert eller hvert år har foreningen arrangert turer til forskjellige steder, både innenlands og utenlands.

– Jeg var med en gang til Kiruna, sier Anne

– Ja, der har vi vært 2-3 ganger, legger Harald til.

Flere turer til Finland, Vasa i Sverige og generelt mye rundt omkring. I fjor var dem på Kjerringøy for eksempel.

– Vi tok en tur til Saltstraumen hvor vi fikk omvisning på museet der. Det var en veldig dyktig omviser. Det var en tettpakket helg med omvisning på Hamsunsenteret. Også hadde vi overnatting på hotellet på Saltstraumen, forteller Anne.

– Det var best da vi hadde overnatting. Hvis ikke så ble det så hektisk, mimrer Svanhild.

MAGNOR
På alle disse turene har de blitt fraktet mye med buss. Og en som har en veldig viktig del av hele opplegget måtte bli nevnt spesielt.

–Vi pleide å ha en alle tiders sjåfør som heter Magnor, sier Anne.

– Ja, han må vi nevne. Det er ikke vits å skrive etternavnet hans, for alle vet hvem han er. Han pleide å ta oss med på flere ekstraturer, legger Svanhild til før Anne tar over igjen.

– Han har virkelig tatt seg av oss. Vi ba om han på et tidlig tidspunkt, så fikk vi han. Han var en så lun og omsorgsfull type, så alle kjente han. De andre har også vært flinke. Men det var noe helt spesielt med Magnor.

HAR SLITT MED REKRUTTERINGEN
Etterhvert som årene gikk ble det vanskeligere å opprettholde medlemstallet.

– For å si det rett ut så har aldersnivået blitt såpass høyt. Mange er på institusjoner, mange har gått bort og noen kommer seg ikke rett og slett. Sånn har det blitt. Også er det ganske håpløst å få nye, unge pensjonister. For det er veldig mange foreninger og lag i kommunen, forteller Anne.

– Folk er redd for at de skal bli valgt inn i styret og at de må ut å gjøre noe, humrer Harald.

Tilbudene for de eldre er mye bredere nå enn det var tidligere. Folk har generelt bedre råd og flere har hytte eller bobil som de benytter seg av. Det bugner av foreninger. I tillegg er det mer tilrettelagt for at eldre kan gå mer i marka. Alle disse tilbudene gjorde at Pensjonistuniversitetet ikke fikk nok påfyll av medlemmer og måtte til slutt legge ned.

– På det meste var vi rundt 100 medlemmer, forteller Svanhild.

– Jeg telte 93, men det er mulig det var flere før min tid, legger Anne til.

Mot slutten var ikke foreningen større en ca. 30 medlemmer.

SKULLE LEGGES NED TIDLIGERE
Da Anne Else Steffenach var fersk medlem i foreningen i 2013 var det snakk om å legge ned foreningen og det ble arrangert en avslutningsmiddag.

– Jeg syns det var for ille at det skulle legges ned. Jeg sa til daværende leder at jeg nå er pensjonist og at jeg kan gjøre en innsats. På det tidspunktet hadde jeg ikke vært medlem så lenge, så jeg ville først se hva det dreide seg om. Men jeg synes det var for ille at det skulle legges ned. Så det ble startet opp igjen.

Anne ble leder for foreningen og det kom flere medlemmer. Men på årsmøtet i mars i år ble det endelig besluttet at det måtte legges ned. Etter over 20 år. Siste møtet var i juni 2019.

KAN SE I PROTOKOLLENE
Opp gjennom alle årene har det blitt skrevet protokoll for foreningen. Alle protokollene finnes enda. Nå skal de arkiveres hos Lofotmuseet i Kabelvåg hvor alle som ønsker det kan låne med seg og se.

Protokollene skal arkiveres hos Lofotmuseet i Kabelvåg. Foto: Johan TangenFlere av innleggene i de protokollene er det Svanhild som har skrevet. Hun var sekretær fra 2002 helt frem til 2013.

I dag er hverken Anne, Svanhild eller Harald med i noen foreninger. I høst hadde foreningen et avslutningsmøtet for å oppsummere tiden de hadde sammen.