En sterk magefølelse fortalte Elin at hun måtte flytte nord. Hun endte opp med å ta guttene sine for å bo ute på Skrova. Foto: Privat

Fra Oslo til Skrova

Skrevet av Trine Sivertsen
25.12.2019 17:00 - OPPDATERT 26.12.2019 16:40

En dag følte Elin at livet i Oslo gikk for fort. Hun så for seg bilder av Lofoten med fjell og hav, og dagen etter kjøpte hun et kart over Lofoten i Bogstadveien. Nå har hun og hennes to barn bodd på Skrova i halvannet år.

Elin er utdannet jurist, og har de siste 16 årene jobbet i artistenes interesseorganisasjon GramArt. Der har hun vært leder de siste 10 årene, og hun er tydelig på at det er en virkelig drømmejobb. 

− Det var tøft å reise fra den. Det var ikke noe jeg reiste fra, jeg elsker livet mitt i Oslo. Det var bare en veldig sterk dragning til noe. Jeg har vært en karrieredame i alle år, og å forlate nettverket mitt i Oslo for å bo på en øy med 180 mennesker har gjort at jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte, utenfor det som har definert meg de siste ti årene.

Foto: Privat

Hun er vokst opp på Bekkelaget, men siden hun var tjue har hun bodd i sentrum av hovedstaden. 

− Jeg har før tenkt at det må være fint å oppleve hvordan det er å bo på et mindre sted. Men det passer jo aldri med sånne valg. Hverken økonomisk eller praktisk, for du er så inni alt du er inni.

Våren 2018 var Elin nyskilt etter åtte års ekteskap, og tenkte at nå gikk livet for fort.

− Det var ikke noe mer hektisk for meg enn for andre, og det var ikke noe verre for meg å skille meg enn for andre, men jeg syntes tempoet var så høyt. Jeg begynte å stille de store spørsmålene - er det sånn livet skal være? Er det sånn jeg ønsker å leve livet? Så jeg fant ut at jeg ville stanse litt.

I utgangspunktet tenkte Elin at det riktige var å ta noen uker lengre med sommerferie på en varm strand. Men nei, hva hadde hun på en varm strand å gjøre? Det var jo fjell og hav som har ladet henne før. Så kom hun til å tenke på bilder av Lofoten, det hadde hun jo sett - hav og fjell i én! Magefølelsen sa at det var dit hun måtte, selv om tanken føltes absurd. Hun hadde jo aldri vært der, kjente ingen. Men drømmen satte seg fast, og dagen etter kjøpte hun et kart over Lofoten i Bogstadveien. 

− Oi, der var det mange øyer! Sånn ser det ut ja! 

Stemmen ville ikke gi seg, og uansett hvor absurd det føltes, skjønte hun at på en eller annen måte var hun nødt å flytte nord. Hun spurte jobben om permisjon i et år, og lovte å komme tilbake.

På et øyeblikk hadde hun leid ut leiligheten, og tok med guttene sine i tre uker i første omgang for å finne et sted å bo. På kartet krysset hun av de større stedene, som Kabelvåg og Svolvær. Men Elin visste jo ingenting, så de måtte reise og se. 

− Jeg visste ikke hva jeg gikk til, jeg gikk bare på en sterk magefølelse og tenkte at dette skulle vi gjøre!

Hun viser meg et bilde av henne med guttene på den første turen, på kaia i Skrova. De ser delvis skrekkslagne ut med nervøse smil.

Når hun fortalte om prosjektet til venner syntes den ene halvparten at hun var helt på bærtur, og den andre halvdelen var veldig positiv. Fra kollegaer ble hun tipset om å ringe filmfotografen Martin Otterbeck, og han sa at hun måtte komme til Skrova. Hadde det ikke vært for Otterbeck hadde hun aldri funnet på å dra dit, for i guideboken hun hadde kjøpt lå Skrova i bretten.

Foto: Privat

Derfor kjøpte hun flybilletter til Bodø, og båtbillett til Skrova. Deretter var planen å ta alt litt på sparket. De gikk av båten på kaia i Skrova og lite visste de at det var her de skulle ende opp med å bo permanent. De tilbrakte fem dager på øya og fikk et tilbud om bolig, men dro videre for å fortsette jakten.

− Drømmen var et lite fiskevær. Det måtte være en barnehage, flere barn på alder med guttene - og fotballbane var viktig for eldstemann på fem.

Etter tre uker var det flere alternativer, men det var noe med øy-livet som trakk Elin mot seg. Valget falt på Skrova. Det var så veldig annerledes enn alt hun var vant til. Med seg tilbake til Oslo hadde hun fylt et ark med kontakter på øya. Hun var rørt over hvordan folk stod med åpne armer, klare for å hjelpe, viste interesse for henne og guttene.

− Det er en hjertevarme her jeg ikke har opplevd makan til. Du finner ikke herligere folk. 

Elin forteller stolt over guttene sine som nå omtaler seg selv som Skrova-unger som tåler litt. Foto: Emil Nord

Inn i Elins lille Yaris pakket de alt de tenkte de trengte for et år i Lofoten. De kjørte til Trondheim hvor de tok Hurtigruta til Svolvær. Der rakk de akkurat siste ferge ut til Skrova.

Elin ble umiddelbart betatt av fjellene fra første stund, og tilbrakte mye tid på å gå ut til de hvite strendene. En av de første dagene gikk hun opp til Stappen, hvor hun la seg i lyngen og så ut på horisonten.

− Det å få oppleve det øyeblikket gjorde det verdt det. Det fløy en ørn forbi, og altså møtet med Lofoten var veldig godt fra første stund.

Kontrastene var store for den lille familien, men guttene kom fort inn i det sosiale i barnehagen. Fra å ha bodd på Adamstuen i Oslo sentrum, hvor eldstemann skulle begynt på Marienlyst skole med over tusen elever, har han denne høsten begynt på skolen i Skrova med tre seksåringer totalt i en klasse på tolv, fra første til fjerde trinn. Hun verdsetter de korte avstandene, at han kan gå til og fra venner, gå til skolen.

− De er frie. Og de har adaptert seg så godt til Lofotlivet, de har blitt skikkelig tøffe! Klatrer i fjellene. Og når det blåser masse blåser jo nesten fireåringen avgårde. Han kaller det for «blåsbortdag», ler hun.

De har hørt masse på Jack Berntsen, og særlig sangen om alle ungene i Lofoten. Den elsker guttene å høre på.

− I påsken sa jeg at de måtte ta på seg jakker fordi det var sur nordavind. Så sier eldstemann: mammaaa, vi er Skrovaunger nå, vi tåler litt!

Elins beste venn ute på Skrova er hennes gode nabo Tore Krane. Selv om han er førti år eldre enn Elin, er de sammen nesten hver dag, og hun lar seg stadig fascinere over hans fortellinger fra havet og alle turene på båt for å fiske.

Særlig Lofotfisket har vært et høydepunkt i 2019 for både henne og guttene. Elin forteller at hun har vært vant til å fiske, men er ærlig på at hun har jo surra rundt innenfor Ring 3 i Oslo, og fikk en øyeåpner når hun forstod betydningen av skreien for Norge som nasjon.

− Det er så mye historikk, som er utrolig underkommunisert. Det har vært en stor berikelse å se det på tett hold. 

− Også skulle dere være i et år?

− Ja. Planen var et år. Vi skulle reise masse rundt, men tiden gikk ganske fort. Vi skapte oss vår lille hverdag hvor tempoet er saktere, akkurat som jeg drømte om. Livet er roligere, hvilepulsen er bedre enn den noen gang har vært. Jeg kjente allerede etter vinterferien at jeg ikke kunne reise til sommeren. Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle få det til denne gangen heller, ler hun.

Foto: Privat

Hun forklarte situasjonen til jobben, og hun skryter av arbeidsplassens raushet med å tillate henne enda et år i permisjon. Elin hadde forelsket seg i denne øya, så hun solgte leiligheten for å finansiere år nummer to i Skrova. 

− Vi trivdes så innmari godt, og guttene ville bli. 

Nå er de halvveis inn i år nummer to ute på Skrova, og etter planen bærer det tilbake til Oslo til sommeren.

Jeg har møtt henne i Svolvær, fordi guttene skulle på bowlingbursdag. Hun skravler om livet som om hun er en nyforelska tenåring, tenker jeg der vi sitter. Og jeg skjønner hva hun mener, men hun ordlegger seg godt når jeg spør hva det er hun føler livet i Lofoten har gitt henne.

−Livet i Skrova har lært meg å komme tilbake til noe som er godt i meg, fortere. Jeg går ut i naturen, står og kjenner at været og vinden pisker, og da nullstilles jeg litt. Jeg tror at mennesket har godt av å bo nærmere naturen enn vi gjør når vi bor i store byer. 

Elin elsker å bruke tiden i naturen. Hun bader i havet hver eneste dag, går på fjellet, på moloen, og hun elsker å dele bilder fra eventyrene hun har fra deres hverdag ute på Skrova. Nye hobbyer har hun også funnet!

− Også har jeg begynt i korpset! Jeg er stolt kornettaspirant på 44 år! Jeg liker samholdet der veldig godt. 

Vi må runde av intervjuet, og Elin avslutter med en refleksjon jeg synes skal feste seg godt hos alle våre lesere i det nye året som kommer.

− Jeg tror alle har en sånn stemme, bare man våger å lytte til den. Jeg turte å høre på den og fulgte den til Skrova. Vi bor i et godt land. Hvis ikke vi kan følge drømmene våre, vel hvem kan det da? Jeg føler meg veldig heldig som har fått gjøre og oppleve dette.