Violet Road stod for frelsen i Lofotkatedralen lørdags kveld. Foto: Trine Sivertsen Foto: Trine Sivertsen

Halleluja for Violet Road!

Skrevet av Trine Sivertsen
27.10.2019 17:00 - OPPDATERT 01.11.2019 08:05

Retro lamper, kassegitarer og a capella. Det ble en musikalsk frelse i Lofotkatedralen når Violet Road spilte akustisk konsert.

Vel 300 publikummere tok turen til Kabelvåg og Lofotkatedralen lørdags kveld. Under en konsert på Rockefeller i Oslo som heter Strømløs, plantet idéen om å gjøre en akustisk turné seg for Violet Road, og de forteller at dette har de drømt om lenge.

− Vi tenkte vel i utgangspunktet stuekonserter, og nu veit ikje æ med dokker, men det e litt høgere under taket her enn i mi stue, åpner Hogne Rundberg med. 

De forteller at de var spente på Lofotkatedralen, og at de ved flere anledninger har kjørt forbi, men aldri vært inne i lokalet.

− Sånt her har vi ikje i Kåfjord!

VÅT ØYEKROK OG GÅSEHUD
Bandet består i dag av vokalist Kjetil Holmstad-Solberg, de tre brødrene Håkon, Hogne og Halvard Rundberg, og trommis Espen Høgmo. De forteller om at i starten var de nede i en kjellerstue og klimpret, og smørblide som de er til vanlig var det ganske melankolsk. 

− Etter å ha spilt ei ny låt måtte vi bare gråte... av egen fortreffelighet, spøker Hogne til rungende latter. De lagde et lydbilde som fikk litt mer fart i seg, for man kunne jo ikke bare gråte av fine låter. Han forteller at de til slutt fant ut at de skulle ut i den store verden, og dro til Finnsnes. Gutta har en humor som treffer godt i Lofotkatedralen denne kvelden.

− Om dokker gjør nåkka som e så fint at dokker må gråt, så fortsett med det, sa Hogne. Videre begynner de på låta «A whole lot better», og tårene til undertegnede melder sin ankomst i øyekroken allerede fra første tone.

− Det e skummelt å være i et rom med folk man ikke kjenner, men nå er vi i et rom hvor man skal synge sammen, og publikum får instrukser om å bli med på refrenget. Nå er gåsehuden på plass også.

− Denne låta tillater vi oss ikke å spille så ofte, for den krever et lyttende publikum. Men det gjør jo dokker, forteller de, og spiller låta «Waterproof». Stille blir det, og øyekrokene fylles. På slutten river Håkon i en aldri så liten saksofon-solo, noe undertegnede tror var bare for å sprenge hull på tårene i salen. Kan vi få et amen

Om musikk kan betegnes som en religion, står Violet Road for frelsen i kveld. Foto: Trine Sivertsen

VIOLET ROAD STÅR FOR FRELSEN I KVELD
Allerede gjennom konserten har bandet bydd oss tett innpå seg selv. Samtalene foregår ikke mellom dem, men mellom alle i kirkerommet i kveld. De forteller at de er vokst opp med orgel, noter og a capella, og ønsker å synge ei låt uten noe ekstra. Bare dem, nede på kirkegulvet, helt tett på. 

Rommet fylles av ene og alene stemmene til de fem, og publikum kan ikke gjøre annet enn å la seg bergta. Om musikk kan betegnes som en religion, står Violet Road for frelsen i kveld.

Det er et solid arbeid de har gjort med å øve inn låtene til dette formatet. Og imponerende er det at det fungerer så godt i et kirkerom som kan huse over 1000 mennesker. De klarer å gjøre noe relativt enkelt bemerkelsesverdig mektig.

Innledningene til låtene gjør det på en fin måte enda mer intimt. De inviterer oss med på en reise gjennom hele bandets fartstid, med morsomme historier rundt hvordan låtene har blitt til. De klarer å bringe fram både tårer og vrikking i dansefoten, og til den rungende jubelen skal undertegnede innrømme at det er vanskelig å ikke bruke ord som ikke hører hjemme i kirka for å understreke hvor bra dette er.

Når låtene møter publikum, og man ser folk, er det en magisk kraft i det. Og det viktigste for å få det til er at publikum gir tilbake. Det gjør dere, Kabelvåg.

Violet Road leverte solid i Lofotkatedralen lørdags kveld. Foto: Trine Sivertsen

FYLLER HVER KROK I ROMMET
Når Kjetil Holmstad-Solberg kommer ned på kirkegulvet for siste låt, og stiller seg midt i kirkerommet, og starter å synge «Jericho» på bare egen maskin, er det helt stille i kirka, og det kan ikke være en krok i rommet som ikke fylles av den solide vokalen.

Gjennom kvelden har Violet Road tatt oss på en emosjonell reise, høyt og lavt, gitt oss latter og tårer. Ved enden av konserten sitter nok de fleste i publikum med en enorm salighet, som jo passer fint når man har besøkt kirka. Bruken av Lofotkatedralen som konsertarena fungerer særdeles bra, og undertegnede håper på flere lignende opplevelser her i framtiden.

Vi har ikke for tradisjon i Våganavisa å anmelde konserter, og undertegnede skal ikke skryte på seg kvalifikasjonene for å egentlig gjøre det, men her river vi i et uformelt terningkast 6 etter en solid konsert.

Jeg er herved frelst, av Violet Road, saksofonen og den hellige a capella. Halleluja for Violet Road!

Bildeserie