Hvem vil ha 5.000 ender?

Skrevet av Eivind Biering Strand
13.05.2019 15:58 - OPPDATERT 13.05.2019 21:02

Disse 5.000 plastendene har svømt inn over tre millioner kroner til barn unge i Vågan. Nå ligger de innelåst og forlatt i et mørkt avlukke på Hjellskjæret.

– Klart det går and! lød den entusiastiske og smått humoristiske forsida på Våganavisa 28. mars 2007.
Harald Varvik Johnsen og Christian Størmer hadde akkurat lansert Andeløpet i Strandaelva som ny inntektskilde til lag og foreninger i Vågan. Næringsliv, frivillighet og privatpersoner var over seg av begeistring og de neste ti årene genererte endene hele tre millioner kroner til glede for barn og unge i hele kommunen.
En suksesshistorie bygd på en vill ide, inspirasjon og mange ildsjelers innsats. Et levende bevis på hva mennesker kan utrette for fellesskapet, i dette tilfellet med noen plastender og dugnad som eneste verktøy.

DEN GANG DA: Harald Varvik Johnsen og Christian Størmer på forsida av Våganavisa da Andeløpet ble lansert i 2007. Foto: Faksimile
DUGNADENS GRAVKAMMER
I dag er det to år siden sirkuset på Stranda stilnet. Restene av det gjenværende styret i Vågandstiftelsen forsøkte tidligere i vinter å blåse liv i Andeløpet igjen. Men oppfordringen om at flere måtte engasjere seg ble et skudd i blinde.
Stillheten var øredøvende. 
Sirkuset og frivillighetens pengemaskin hadde ikke lenger livets rett. Andeløpet måtte avvikles.
Alt som er igjen er de 5.000 plastendene det hele startet med. I dag innelåst i et mørkt lagerrom på Hjellskjæret i Svolvær. Lageret disponeres av Lofoten Sveiseindustri og etter at daglig leder Brynjar Krogstad har slått på lyset, skimter vi noe gult i et hjørne. Der ligger alt utstyret sirlig samlet. En haug med ender samlet i sekker. Vaieren som skal henge utslippsposen over elva, håv og nett til å fange og samle endene etter målgang. Alt klart til bruk, men likefullt bortgjemt og glemt. Nærmest som et symbol over dugnadens død.

SYND DET TOK SLUTT: Plastendene ligger i dag på et lager eid av Lofoten Sveiseindustri. Daglig leder Brynjar Krogstad synes det er trist at det ikke lenger er bruk for endene. Foto: Eivind Biering-Strand
– Her ligger de, sier Brynjar Krogstad. 
Han har selv vært med på den praktiske gjennomføringen av Andeløpet en rekke ganger. Minnene er gode. 
– Når man tenker tilbake, er det ganske imponerende det som har blitt gjort. Og det var i grunnen ganske artig, sier han. Og legger til: 
– Men det er klart det blir mye jobb på enkelte. Det er mye som skal organiseres og selges. Så jeg skjønner at det er vanskelig. Men det er en veldig god ide.
– Synes du det er synd at det hele er over?
– Ja, det er synd, men det har samtidig vært uforutsette hindringer som laksetellinger i elva som har gjort det vanskelig.
– Hva kommer til å skje med disse endene, tror du?
– Jeg aner ikke. Men jeg kan jo ikke samle på dem her til evig tid heller, sier han. 

HUMOR OG ALVOR
Tilbake i 2007 uttalte Harald Varvik Johnsen og Christian Størmer til Våganavisa at oppstarten av Andeløpet representerte både galskap og alvor. 
– Et andeløp representerer galskap og humor. Det tror vi folk vil like. Men samtidig har vi en alvorlig hensikt, og det er å gi penger til frivillig arbeid i Vågan. Det gjøres en fantastisk innsats av frivillige i denne kommunen, hver dag, år ut og år inn. Men vi vet at det er mange lag og foreninger som trenger penger, og vi har lyst til å være med å bidra, sa de to den gang.
Varvik Johnsen oppdaget selv konseptet under en revyfestival på Høylandet og mente ideen var så god at han pakket den i kofferten og tok den med hjem til Svolvær. 
– Jeg synes det er tragisk at Andeløpet ikke kan leve videre. Det var ikke store jobben å gjennomføre, og det kan umulig være vanskelig å videreføre. En annen ting er at det var en bra familiedag - et gratis sirkus - som førte mange mennesker til Stranda, sier han i dag.
Varvik Johnsen trakk seg ut av styret for noen år siden, etter lang innsats før og etter etableringsfasen.
– Hvilken skjebne ser du for deg at endene går i møte?
– En passende skjebne er at noen overtar Andeløpet. Noen burde få til å kjøre gjennom den jobben som trengs. Jeg vet at Pål (Christensen) og Siri-Elise (Bjørgaas journ. anm) har gjort en kjempejobb med å forsøke å få tak i nye folk, men de har dessverre ikke lyktes. Jeg tenker også at enkelte har fått så mye penger fra Andeløpet at de kanskje burde kunne legge ned litt innsats for å bidra til at det blir ført videre, sier han.

FAMILIEDAG: Andeløpet har gjennom ti år generert tre millioner kroner til barn og unge i Vågan. Foto: Arkiv
GYLDEN MULIGHET
Vågandstiftelsen er under avvikling og det er foreløpig ikke klart hva som skal skje med de 5.000 plastendene.
– Så langt er det ikke tatt noen avgjørelse, men det hadde vært fint om noen aktører hadde kommet på banen, sier Pål Christensen i det gjenværende styret.
Han skisserer flere muligheter, der det verst tenkelige utfallet blir at man kjører endene på LAS. Et annet alternativ er å legge dem ut for salg, mens det beste og mest ønskelige er at en seriøs aktør med ambisjoner vil overta konseptet.
– En kommersiell aktør som vil starte eget Andeløp vil riktignok ikke få dem vederlagsfritt. Da må de kjøpe dem, slik pengene fra salget kan gå til tilbake til frivilligheten. Vi er derimot svært åpne for at et frivillig lag eller en forening kan videreføre Andeløpet, fortrinnsvis innafor det samme formålet, som er investeringer til barn og unge. Det sier vi gjerne ja til, sier han.

ALLE HAR TID TIL LITT DUGNAD
Andeløpets initiativtaker i Svolvær håper på sin side ikke at endene blir solgt.
– Selger man endene, så tenker jeg at toget har gått. Jeg vil gjerne oppfordre noen som har plass til å lagre dem ei stund til, slik at man har tid til å få inn nye folk. Jeg håper at noen ser den positive galskapen i dette og vil videreføre det, sier Harald Varvik Johnsen.
Han velger å ikke se bildet av de forlatte endene på lageret som et symbol på dugnadens død.
– Det er bare å ta deg ei en tur i slalombakken på vinteren og se hvor hardt de står på. Frivilligheten er ikke død, men den må organiseres. Det nytter ikke spørre folk generelt på Facebook. Du må ta direkte kontakt og ringe til folk. Jeg tror de fleste har litt tid til å gjøre litt, hvis de bare får summet seg. Det største problemet har jo vært å få folk til å ta lederverv, som er litt mer jobb. Men er man interessert i feltet, er det ikke så vanskelig. Og dugnad er jo artig når man først har kommet i gang.

Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.