Herbjørn Furnes er mannen alle kjenner. Foto: Johan Tangen

I 30 år har Herbjørn vært å se i gatene i Svolvær

Skrevet av Johan Tangen
18.08.2021 12:00 - OPPDATERT 18.08.2021 18:02

Herbjørn Furnes er mannen "alle" i Svolvær kjenner.

"Alle kjenner alle" pleier å være dekkende for å beskrive hvordan et lokalsamfunn er satt sammen. Selv om det kanskje ikke stemmer at absolutt alle kjenner absolutt alle, er det likevel noen de aller fleste vet hvem er.

I Vågan kommune har du mange av dem. Du har de som driver vellykkede bedrifter, de som frivillig organiserer festivaler og konkurranseløp, restauranteiere, butikkdrivere, alle mulige slags folk. Likevel er det spesielt én person alle vet hvem er. Han eier ikke noen restauranter, han driver ikke butikk og han organiserer hverken festivaler eller løp. Men i bybildet er Herbjørn Furnes (54) en av de mest ikoniske personene.

Det brede smilet og den smittende latteren er som oftest ikke langt unna når du beveger deg i Svolvær, om det så er på dagtid eller kveldstid.

– Når passer det at vi møtes?

– Helst etter klokka 12, svarer Herbjørn i telefonen.

– Okei. Da møtes vi litt etter klokka 12.

Hvor vi skulle møtes avtalte vi ikke. Men da klokka nærmet seg 12 denne onsdagen gikk turen ut i gata, og der satt Herbjørn på en benk og ventet.

OPPVOKST PÅ SKROVA
9. september 1966 ble Herbjørn Furnes født på sykehuset i Narvik.

– Jeg er kun født der, poengterer han.

[annonse]
Herbjørn bodde mesteparten av sitt unge liv på Skrova. Noen år bodde han andre steder, for eksempel gikk han på skole i nesten fire år i Skånland, fra andre til sjette klasse.

– Jeg husker ikke så veldig mye fra den tiden, forteller han.

De første årene på skolen var ikke av de enkleste for Herbjørn, med en diagnose som gjorde det vanskelig å tilegne seg kunnskap.

– Jeg var opprinnelig diagnostisert mentalt retard. Forsinket i systemet. En velkjent mann fra tidligere hadde den samme sykdommen, men det var ikke kjent at han hadde det, nemlig Einstein. Han var veldig forsinket i barndommen. Så ble han veldig flink senere, forteller han.

– Hvordan gikk det på skolen da?

– Det gikk sakte de første årene. Helt frem til 6. klasse. Da begynte det å gå oppover. Det første halvåret etter at jeg kom hjem til Skrova tok jeg igjen alle de andre i matte. Før det var det ikke så mye matte.

Foto: Johan Tangen

TALLMESTER
Koden som ble knekt i 6. klasse var på mange måter starten på livet Herbjørn lever i dag. Når det kommer til kunnskap og tall er han i sitt ess. Bare gi han en dato fra når som helst, så forteller han deg hvilken uke dag det var.

– 18. april 1040?

– Fredag, sier han etter litt betenkningstid.

– Det er et system på det. Du har år, skuddår, måned, dato, som er satt opp etter en viss tabell. Hvert århundre har en fast dag som utgangspunkt. Dette århundret er det fredag, forrige århundre var det lørdag, før det var det mandag, så onsdag osv.

– Utregninga sto i Illustrert Vitenskap i november 1984. Det har alltid vært med min fars familie, at vi har huska mye.

ENDTE OPP I SVOLVÆR
Etter grunnskolen gikk turen innom flere forskjellige yrkesfag. I tre år gikk han møbelsnekkerlinje i Mo i Rana, han har et år på fiskerfagskole, i tillegg til noen år på tømrerlinje. Med den bakgrunnen endte Herbjørn opp med jobb i Svolvær.

– April 1990 flyttet jeg til Svolvær. Da fikk jeg arbeid her via arbeidsformidler.  Vi dro rundt omkring og fikset møbler, og trakk møbler.

– Vi hadde også en støvsuger vi var forhandler for, som het Rainbow. Den prøvde vi ut forskjellige plasser.

Jobben der hadde han i et halvt års tid. Fra høsten det samme året gikk turen videre til jobb i kommunen, i parkvesenet.

– Da var det parkarbeid. Klippe gress, plukke søppel og stelle i skogen i Knutmarka blant annet. Det gikk veldig bra.

Etter parkvesenet var Herbjørn på fiskebruk i fem år, og pakket sild, før han fikk jobb som tømrer hos Tre Team.

– JEG HAR ALLTID VÆRT KRISTEN
I dag er Herbjørn uføretrygda, på grunn av diagnosen sin. Det betyr at han kan stå opp når han vil og bruke dagen sin på akkurat det han selv har lyst til. Som regel betyr det å gå rundt i gata og møte forskjellige folk.

– Jeg liker å snakke med folk. Alle mulig slags folk.

Om det er utenfor Kiwi, på Brent eller en av de andre kafeene du finner i byen, så er det en sjanse for at Herbjørn setter seg der og møter noen.

I leiligheten sin i sentrum bor han alene, og bruker mye av tiden sin på å lese om alt mulig. Spesielt har han en interesse for Israel.

– Før krigen, andre verdenskrig, var det mange handelsmenn her i Lofoten som var jøder. Faren min var kjent med dem.

Selv er ikke Herbjørn jøde.

– Jeg har alltid vært kristen. Men jeg tilhører en spesiell kirke, som heter Den nyapostoliske kirke.

– Hva er det?

– De har besegling, eller åndsdåp. En apostel legger hendene på hodet og skuldrene og gir den hellige ånd. Det er en mer åndelig kirke.

Brent er et av stedene du kan finne Herbjørn. Foto: Johan Tangen

– JEG ER ET SOSIALT VESEN
Ellers går dagene til Herbjørn ut på å gå rundt og snakke med folk. Han møter dem på de vanlige stedene. Storebroren holder til i Svolvær, mens foreldrene gikk bort i 2013 og 2014.

– De ble boende på Skrova frem til 2009 eller 2010, men jeg pleide å besøke dem.

Det siste halvannet året har vært veldig preget av korona. For Herbjørn har det likevel ikke vært veldig annerledes. Men det er spesielt én ting han har savnet.

– På onsdager pleier jeg vanligvis å synge karaoke. Jeg er et sosialt vesen, og jeg pleier å synge alt mulig. Men det var 15 måneder uten karaoke. Da brukte jeg tiden på å lese i stedet.

Et sosialt vesen, tilsynelatende uten bekymringer. Gatene i Svolvær vil ikke være det samme uten Herbjørn Furnes.

 

Fikk du med deg denne?

Les også: