Astrid Nøklebye Heiberg gikk bort sist torsdag. Foto: Trøndelag Høyre

Kampen for seniorene må fortsette

Skrevet for Redaksjonen
05.04.2020 21:00 - OPPDATERT 06.04.2020 13:02

LESERINNLEGG: Astrid Nøklebye Heiberg sovnet stille inn natt til torsdag. Verden blir aldri den samme. Vi har mistet en kvinne som har gått foran, i hele sitt liv. Først for å kunne være yrkesaktiv som kvinne, så for å kunne være aktiv hele livet. Alder skulle ikke være en hindring. 

Astrid kunne være stortingsrepresentant, men hun var allikevel for gammel til å kunne inneha en rekke jobber og verv. Hun nevnte ofte dette paradokset. Hun hadde alltid kloke betraktninger rundt alderdom, og kjempet til det siste for at seniorer skulle få sin rettmessige plass i samfunnet. 

Kampen for å inkludere seniorene i arbeids- og samfunnslivet har aldri vært viktigere for meg.  

Vi bør begynne å spørre oss om den såkalte pensjonismen. Om vi ikke gjør det, kommer våre barn til å gjøre det. De vil bli nødt til å konfrontere oss med de historiske fakta om at pensjonsalder opprinnelig ble innført som en grense mellom den friske yrkesalder og den syke avhengighetsalder. Vi vil få problemer med å begrunne av vi som friske, erfarne og formuende voksne mennesker skal lønnes av det offentlige i flere tiår uten samfunnsmessige forpliktelser.  

Alderdommen har endret seg. Avsnittet ovenfor sto på trykk i Aftenposten 31. oktober 1989. Da var jeg 9 år. Når jeg runder 50 år i 2030 vil det mangle arbeidskraft i mange ulike næringer, særlig innen helse og omsorg. Det krever at flere fortsetter lenger i arbeid. 

Senter for seniorpolitikk har vist at 12 måneder forlenget yrkesaktivitet etter 50 år anslås å ha en samfunnsøkonomisk gevinst på 35-40 milliarder kroner. Vi kan ikke stenge kvinner og seniorer utenfor arbeidslivet. Det er en sløsing med ressurser vi ikke har råd til.  

Alder er ikke en egenskap i seg selv. Hindringene handler først og fremst om holdninger og vår trang til å sette folk i båser, og ikke minst det at vi diskriminerer på bakgrunn av alder. 

Vi må slutte å snakke om at kompetanse er knyttet til alder. Altfor mange ser i dag på 67 år som sluttpunktet i arbeidslivet, flere også enda tidligere. Som samfunn har vi ikke råd til å sette store grupper utenfor. Aldring kan ikke lenger oppfattes som fasen før livsavslutning. Aldring er en betydelig del av selve livet.  

Alder er ingen god indikator på funksjon. Det er forunderlig at vi ikke kan fjerne de øvre aldersgrensene i arbeidslivet, slik Høyre tar til orde for. En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller til å komme seg videre. Man trenger ikke aldersgrenser for å lede. 

Vi må endre tankesett. Pensjonssystemet og velferdssystemet vårt er ikke laget slik at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er ikke bærekraftig. Det er heller ikke bra for den enkelte som skyves ut av arbeidslivet. 

Vi må skape et aldersvennlig samfunn, der alle kan bidra med sine ressurser, gjennom hele livet.  

Eller som Astrid skrev i Dagsavisen i fjor:  
«Å være i arbeid gjør nemlig noe med selvfølelsen. Det gir en identitet og bevarer den sosiale møteplassen.» 

Margret Hagerup
Stortingsrepresentant for Høyre