RINGEN SLUTTET: Dette bildet tok Rune Johansen fra hotellrommet på Knusarn i 1987. Bildet var med på Kunstutstillinga Nordnorsken og viser blant annet huset (til høyre) som Venke Hoff er i ferd med å renovere til et dedikert hus for Rune Johansens bilder. Foto: Rune Johansen

Lanserte livsprosjektet i Henningsvær

Av Eivind Biering Strand
30.11.2018 18:11 - OPPDATERT 03.12.2018 15:32

Da hans trofaste kamera gjennom 25 år ble stjålet, fikk Rune Johansen en ide om å samle bildene fra livsreisen med kameraet mellom to permer. Boka ble lansert på KaviarFactory lørdag 1. desember.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at boka Photographs 1991–2014, ble lansert i nettopp Henningsvær.
Rune Johansens bilder har siden første åpningsdag hatt en sterk tilstedeværelse i kunsthallen KaviarFactory og den folkekjære fotografen fra Bodø har alltid hatt nær og sterk tilknytning til Henningsvær.
– Det var i Henningsvær jeg begynte å fotografere. Jeg var her hver vinter i mange år, første gang i 1975, da man nærmest kunne gå tørrskodd over sundet. Jeg har fått med meg både toppen og bunnen av fiskerebe i Henningsvær. Senere har jeg hatt mye kontakt med Venke Hoff og opplever på mange måter at ringen er sluttet når jeg nå kommer tilbake etter langt liv med foto, sier Rune Johansen.

TOK SINE FØRSTE BILDER I "VÆRRET"
Til daglig bor han på Engeløya i Steigen, i et gammelt nordlandshus, hvor både eksteriøret og interiøret har mye til felles med fotoobjektene han selv har portrettert i en mannsalder. Fra stuevinduet ser han rett over på Lofotveggen, som i følge Johansen er den fineste måten å beskue Lofoten.
– Jeg pleier å si at Lofoten er jævlig fint sett fra Engeløya. Da hender det at noen lofotværinger blir litt snurt, men jeg har faktisk et fotoprosjekt gående, med et bilde som heter “Lofoten er finest fra Engeløya”, sier han.
Kanskje ser han også helt til Henningsvær, hvor fotokunsten hans snart kan flytte inn i et eget hus, på det gamle “Bolsøy-hjørnet” i værret. Venke Hoff ved Kaviarfabrikken har lenge gått med planer om et dedikert Rune Johansen-hus fylt av fotografens bilder, og målet er at huset skal stå ferdig til neste sommer. Et litt kuriøst poeng i det hele er at Johansen deltok på kunstutstillinga Nordnorsken med et fotografi av nettopp dette huset tilbake i 1987.
– Jeg husker at jeg bodde på Knusarn og fotograferte rett ut fra hotellrommet. Det føles litt rart at Venke skal lage et hus til meg og mine ting, men hun er perfeksjonist og får det ordentlig gjort, sier Johansen.
– Selv er jeg historieforteller og dette huset, som andre typiske nordnorske hus, bærer sin egen historie. Hvem vet hvor mange ganger det er bygd på. Husene skulle være praktiske. Fikk man en unge til, så bygde man et loft til eller klattet på andre plasser. Du ser mye slikt i landsdelen og jeg bor selv i et gammelt nordlandshus, legger han til.

FØLGESVENN: Rune Johansen i aksjon med sin trofaste Hasselblad. Kameraet hans gjennom 25 år ble stjålet på flytoget i 2014. Foto: Joachim Drageland

UNIKE PORTRETTER
Johansen har oppnådd vid anerkjennelse for sine unike portretter av nordnorsk folkekultur, sliten arkitektur, levd liv og de rare tingene vi omgir oss med. Det store gjennombruddet fikk han på 2000-tallet med bøker som “Hiv mannskjiten” og “Så lenge det vara”, som raskt ble favoritter blant publikum og anmeldere, og førstnevnte utkom også i engelsk og fransk oversettelse. Runes erindringer om steder og møter med mennesker, hans sikre blikk for det store i det lille, har plassert Rune Johansen i fremste rekke blant våre folkelivsskildrere.

RANET PÅ FLYTOGET
Nå er samles altså hans fotografiske livsprosjekt mellom to permer i boka Photographs 1991–2011, trykket i stort format formgitt av den svenske designeren Greger Ulf Nilson. Ideen til boka stammer imidlertid fra et godt gammeldags ran tilbake i 2014. Da ble Runes trofaste kamera gjennom 25 år, en Hasselblad C/M, stjålet fra ham på flytoget i Oslo. I tillegg opphørte på denne tiden produksjonen av Runes foretrukne film, Fuji Reala 100 ISO.
– Før jeg fløy til Bodø dagen etter, la jeg en liten oppdatering om tyveriet på Facebook og slo av mobilen. Da jeg slo den på igjen i Bodø var det kommet inn en drøss med fortvilte meldinger. Det som slo meg var at ingen tenkte på hvordan jeg hadde det. Og påfølgende tanke var at neste bok skulle dreie seg om kameraet mitt. Historien om Hasselbladet, der bildene skulle få god plass, forteller han.

KLASSISK: Dette motivet av gammelfjøsen til onkel Leif henger som utsmykning i 3x3 meter på den norske ambassaden i Washington. Foto: Rune Johansen.

STORE FORMATER
Boka skiller seg fra hans andre fem utgivelser ved at den, bortsett fra et innledende essay av David Company, er helt fri for tekst. Her får bildene skinne på kvalitetstrykk  i mye større format enn tidligere, og som forlaget Press skriver, guides vi gjennom et av de mest særegne fotografiske kunstnerskap i nyere tid.
– Det blir en coffe table-bok, egnet for å bla i og med lite tekst. Forlaget har gitt frie tøyler og jeg er veldig fornøyd. Tilbakemeldingene så langt har også vært gode, sier Johansen, som samtidig kan røpe at mer stoff kommer neste år.
– Da er planen å lage ei mindre bok med tekst til alle bildene.

GJENKJENNELSENS KRAFT
Rune Johansens bilder har alltid hatt bredt nedslagsfelt. Fotografiene blir likt av det hippeste kunstmiljøet, så vel som av mannen i gata. Nærheten og ærligheten treffer en nerve. Johansen selv tror det handler om gjenkjennelse.
– Jeg bruker å si det slik, at hvis du går inn i den nære hverdagen og virkelig treffer, ja da treffer du så inn i helvete. Det dreier seg om situasjoner og øyeblikk som ikke lar seg konstruere. Tidligere trodde jeg at mye av dette ikke var noe å ta bilde av. Men måten jeg rammet de inn i firkantene fortalte noe om de nære ting - mannskjit vi kjenner oss igjen i. Mannskjit som egentlig er noe vakkert, sier han.
Johansen forteller blant annet om en far som sa at datteren på sju år insisterte på å lese “Hiv Mannskjiten” på sengekanten hver kveld.
– Slikt gjør inntrykk. Bøkene du får opplest i den alderen er noe du husker resten av livet. Den første boka jeg husker at mine foreldre leste, var Skipshunden Skruff.
– Hvordan har du jobbet for å få så nær tilgang på folk og deres ting?
– Når jeg har gjort disse prosjektene, så har jeg bare satt meg i bilen og kjørt avgårde. Så ser jeg et hus, ringer på og spør om jeg får komme inn. Alle har sagt ja og folk er gjestfrie. De er glade for at noen kommer og fotograferer. Selv mener jeg at det ikke bare er kjendisene som skal ha rett til et offentlig skue. De vanlige menneskene har også fortjent noen minutter i rampelyset.

DRAGNINGEN MOT NORD
Rune Johansens bilder retter også et romantisk blikk på den nordnorske kulturarven og naturen. Han forteller at det ofte var lengselen mot Nord-Norge som næret fotoprosjektene mens han bodde i Oslo.
– Jeg er glad i Norge og Nord-Norge, og det vises i bildene. Jeg har bodd 30 år i Oslo og det er mye hjemlengsel i bildene. Avstanden har vært en god motivator og drømmen og draget mot landsdelen har alltid vært der. Om været er fint eller dårlig her oppe spiller ingen rolle for meg. Akkurat nå sitter jeg i vinduskarmen med fint lys på Lofotveggen. Da er jeg godt fornøyd.

ROSER VENKE HOFF
Rune Johansen benytter samtidig anledningen til å rose Venke Hoff for godt samarbeid i mange år, og omtaler KaviarFactory som et smykkeskrin.
– Venke er veldig flink og en skikkelig perfeksjonist, og jeg kan fortelle om en morsom situasjon under åpningen av Kaviarfabrikken. Det var mye fikling og stress og jeg benyttet anledningen til å låne den flotte doen i andre etasje. Som mannfolk ellers legger jeg ikke skåla ned når jeg gjør mitt fornødne. Det observerte Venke, som lukket døra og gav meg et ti minutter langt foredrag om hvordan det skal gjøres! Det sier mye om henne. Der skal alt være ordentlig, ler Johansen.
– I tillegg har hun et godt nettverk og har et godt øye for bildene mine. De passer godt i Henningsvær og de passer henne. Vi har hatt god gjensidig forretning, sier han.

På spørsmål om hvilke bilder eller prosjekter han er mest fornøyd med, svarer han at det er vanskelig å trekke fram enkelte. At det alltid er det siste prosjektet som krever oppmerksomheten. Han legger likevel ikke skjul på at han ble overveldet av responsen på "Hiv Mannskjiten" i 2004. At forlagets tanke om en kompakt profil på boka ble en innertier. Johansen nevner også utsmykningen på den norske ambassaden i Washington, der det nå berømte bildet av gammelfjøsen til Onkel Leif henger i all sin prakt over 3x3 meter.
– Da jeg fortalte han om utsmykningen svarte han bare "Åja". Det er hverdagskommentarer som dette alt handler om, men kunsten er å kommunisere det til andre. Når folk spør hvordan jeg får det til, pleier jeg å si at du må våge å gjøre det. Hadde jeg visst at det var så enkelt, skulle jeg begynt for lenge siden.

 

Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.