Ola Skjeseth foran praktbygget på Svinøya - Gammelgården - som nå framstår som bedre enn nytt. Foto: Morten Moe

Ola tar oss tilbake til 1800-tallet

Skrevet av Morten Moe
15.11.2019 21:00 - OPPDATERT 17.11.2019 13:42

– Jeg har ikke turt å summere opp hvor mye penger jeg har brukt, innrømmer Ola Skjeseth. Men uansett beløp - det har vært verdt det.

Våganavisa har mast på Ola i lengre tid for å få besøke bygget, som sto ferdig i 1828. Og endelig har vi fått tiltrede, restaureringen er så godt som komplett, og det er bare en måned før de første gjestene kan komme for å få en luksuriøs overnatting.

For Gammelgården, eller Væreierboligen som noen foretrekker, er nå en del av Svinøya Rorbuer. Reiselivsbedriften på Svinøya som de to siste årene har hatt et resultat på knapt seks millioner kroner hvert år. Og nå skyver pengene tilbake, inn i firmaet og utvider og utvikler.

Denne fantastiske sofaen er det første som møter deg i det store inngangspartiet.Foto: Morten MoeDet er ikke Air-bnb eller back-packerne som er målgruppen her. Og ungdom kan bare glemme å bestille gården for party-aktiviteter. Gammelgården skal leies ut i det øvre pris-sjiktet. Godt betalende grupper skal få oppleve fortidens luksus, i omgivelser en væreier verdig. Med god servering og service, med detaljer over alt som får nakkehårene til å reise seg. Han tar også sikte på å levere tjenester til lokalmarkedet, bryllup, selskap, konfirmasjoner og slikt skal være hjertelig velkommen der i gården.

For etter å ha fulgt Ola på omvisning i en drøy time gjennom det enorme huset ser vi hvorfor restaureringen måtte ta over ett år. Her er det bokstavelig skrapet inn til husets sjel i vegger, gulv og tak. Møblene ser ut til å komme rett fra fabrikken for 150 år siden, og det er et uendelig antall små detaljer som gjør rundturen til mer en oppdagelsesreise enn noe annet.

Se gjerne gjennom bildeserien, og kom deg gjennom alle bildene. Her er det mye å beskue og beundre.

– Gammelgården og handelshuset på andre siden av gaten, som i dag også huser "Børsen", var det første som ble bygget her. Gunnar Berg kom fra Ibestad til Lofoten. Han var sønn av prosten der. Og etter hvert bodde det generasjoner med Berg her, før det på midten av 50-tallet ble solgt til politimester Waldal fra daværende Berg, Reidar, sier Ola, som er litt usikker på nøyaktig årstall.

Maleriene, som Gunnar Berg malte rett på veggen og som senere ble skåret ut, er tilbake på sin rette plass.  Foto: Morten MoeMen vi gir oss ikke med det. Vi går til John Berg for å få den detaljerte beretningen om omstendighetene rundt salget.
– Reidar Berg hadde begge barna sine i Los Angeles. 70-åringen solgte huset og dro etter dem til USA i 1955, sier John, som også kommer inn på salget av to helt spesielle bilder som henger i en av stuene i huset. De ble nemlig malt direkte på veggene av maleren Gunnar Berg (1863-93).
– Men maleriene fulgte ikke med huset. Reidar Berg skar dem ut av veggen og solgte dem til Svolvær Handelsstands forening før han dro. De hengte dem opp i sine egne selskapslokaler. Da disse ble nedlagt ble bildene overført til Sykestua før jeg kjøpte dem tilbake i 2001. Men nå har Ola kjøpt bildene fra galleriet og de har kommet på rett plass, sier John Berg.

Men nå hopper vi. Det var beretningen om huset som skulle fortelles, og vi er tilbake hos Ola.

– Jeg er veldig glad for at vi har fått hånd om disse bygningene og kan formidle kystkulturen på denne måten. Rorbuene, handelsstedet, Krambua og Gammelgården, og alt inne i en kommersiell virksomhet som gjør at det vil bli vedlikeholdt i årene som kommer. Jeg er bare ute og sliper diamanten, og tar vare på dette. Jeg bruker å si at Svinøya Rorbuer egentlig er kommunens største musumsbestyrer. Vi har utrolig mange bygg som er bevaringsverdig og står på slike lister. Og effekter og alt som gjør at dette blir museum i tillegg. Svinøya er en viktig del av Svolværs identitet. Kanskje spesielt nå, når det bygges så mye moderne må vi ta vare på identiteten her på Svinøya, sier Ola engasjert.

Men han fortsetter med Waldal, som kjøpte huset i 1955.
– Det var veldig bra at det var politimesteren som kjøpte huset. Det kunne fort blitt solgt til noen som hadde pusset det opp så alvorlig at det ville forandret huset slik at det ville blitt umulig å sette tilbake i den stand vi har fått det i dag. Også barnebarnet Trine Waldal har behandlet huset utrolig godt. De gjorde en fantastisk jobb med bordkledning og tak, sier Ola, som kjøpte huset i 2017 fra Waldal. Den gang Svolværs dyreste hus. 

Gammelgården. Foto: Morten MoeOla legger ikke skjul på at restaureringen av hovedhuset på 470 kvadratmeter har tæret på kreftene.
– Jeg har jo nesten ikke vært hjemme det siste året. Jeg har jobbet dag og helg. Jeg blir veldig ivrig når jeg holder på med slike prosjekter. Ikke fordi jeg må skynde meg til å bli ferdig, vi har brukt den tiden vi har trengt. Men jeg blir så spent på hvor fint det blir når vi er ferdig. Vi har hatt møbler som har vært i tusen "knas". De skal limes sammen, males og settes i hop. Det tar mange timer! Plutselig kan jeg se på klokka - den er ni på kvelden! Det har virkelig vært en glede å holde på med huset, sier Ola.

– Jeg bruker nesten aldri ordet unikt. Men i dag tar jeg fram ordet og bruker  det på dette huset - i dag framstår det som unikt. Med historien i bunn og de omkringliggende faktorene med huset, så har det blitt veldig, veldig bra. Og så har jeg jo utrolig mange å takke, som har bidratt til at dette sluttresultatet slik at det framstår som i dag. De ansatte som jeg har her og kanskje spesielt Knut Arne Johnsen, som i dag er pensjonist, men gammel vaktmester her, John Berg som har bidratt med sin kunnskap. Ingrid  Hanne Kristoffersen fra Holandshamn, som er en interiørarkitekt som jeg har kjent siden tiden på Å (Da Ola drev et firma kalt Visit Lofoten). Hun sitter i Oslo, men jeg ringte og fortalte henne om huset. Planene, og at jeg skulle sette det i stand. At vi jubbet med Empirie-perioden i slutten av 1800- til begynnelsen av 1900-tallet. Hun har utdannet seg til interiørarkitekt, men har også en bachelor i akkurat denne tidsepoken. Det visste jeg ikke da jeg ringte henne. Men hun har hjulpet til med fargevalg og skaffet antikviteter som vi har trengt. Hun har vært uvurderlig i arbeidet mot å gjøre huset så autentisk som mulig. I tillegg har vi skaffet møbler fra Blomquist, fra auksjoner, og Kari og Brit Fauske har bidratt med malerier til huset. Mange av maleriene til Gunlaug Fauske, som henger i hele 2. etasjen, kommer fra dem. De har også bidratt med møbler som passet til huset. Vi har også fått originale Gunnar Berg-maleriet fra John Berg. Og disse vet nå at maleriene blir tatt vare på, sier Ola begeistret. 

Han har forsikret bygget med innhold for 20 millioner. Men synes ikke slike beløp er viktige.
– Skulle det verste skje, snakker vi her om ting som er uerstattelige. Det lar seg ikke skaffe på nytt eller bygge opp slik det framstår i dag. Med slitasje i trapper og alle detaljene.

– Når blir huset lagt ut i markedet for utleie?
– Vi er nå i en prosess hvor vi tar bilder, har tekstforfattere, bruker designbyrået, lager egen logo og web-sider som tilhører Svinøya Rorbuer som et eget produkt i vår portefølje. Vi får Lofotrådet her som våre første gjester 12. desember, og vi gleder oss til å få alle ordførerne på besøk, sier Ola, som får 17 senger å leie ut. 17 senger som skal dele på fire bad.
– Men før vi går ut, skal vi blant annet gjøre ferdig den nye badstuen vår. 

Ny trapp må til for at badegjestene skal nå havet, konstaterer Ola Skjeseth.Foto: Morten MoeFor det er et helt nytt bygg, som ligger på baksiden av Gammelgården ved siden av Stabburet, med utsikt over Vestfjorden fra et svært panoramavindu. Ola har også fått bygget en steintrapp ned fra hagen, rett ut i sjøen. 
– Vi har et ønske om å gjøre adkomsten ned lett, og jeg lurer ennå på om det vil være bryet verdt å skaffe sand til den lille bukta der. Den vil sannsynligvis bli tatt med ut av sjøen, så det har vi ikke bestemt oss for ennå.

Han har ansatt kona Mona som husfrue i Gammelgården.
– Hun skal ha overblikket både i rorbuene og på Gammelgården. Det skal vannes blomster, pusses messing og lysekroner. Det er så mye "dikkedarer" i huset som må følges med, hele tiden. Selv når det ikke er leid ut.

 

Bildeserie