Trude Eng på vandring fra Å til Kabelvåg høsten 2014. Foto: Trude Eng

På vandring fra Å til Kabelvåg

Av Trude Eng
08.07.2018 10:08 - OPPDATERT 09.07.2018 07:02

Hun ville gå Lofoten langs E10, og startet på Å. 127 kilometer, sju dager og en infeksjon senere kom journalist Trude Eng frem til Kabelvåg.

Denne artikkelen stod først på trykk i magasinet LofotenPluss i september 2014.

Jeg er i bussen som går til Å. Jeg ser mine egne tanker, som raser i samme fart som landskapet utenfor. Jeg er tilbake i nuet, ser på veien utenfor bussen. Her skal jeg gå, der skal jeg gå… Det er langt. Jeg har ingen formening om hva de neste dagene vil bringe. Magen er urolig, jeg har satt meg noen hårete mål. Jeg skal gå hele veien fra Å til Kabelvåg, og jeg skal utfordre klisjeen om gjestfriheten i Lofoten ved å sove privat hver natt. Ikke har jeg mye å by på, annet enn ei flaske cognac og hjemmelagede knekkebrød til de som måtte ta meg inn. Det finnes ingen alternativ plan. Jeg smiler imidlertid hele veien. Det er ingen angst, bare spenninger og enorme forventninger. Like overveldende som naturen jeg har rundt meg.

NATT 1
Allerede før bussen kom, har jeg gjort meg noen erfaringer. Sekken er tung, og jeg kan ikke ha noe i jakkelommen, det gnager.  Jeg er nå på Å. Det er magisk stemning. Solen skinner og klokken er 18.30. Hvor begynner jeg, egentlig? Jeg velger å gå til et sted jeg har vært tidligere for å samle tankene.

Jeg møter Josh Lown, en psykologistudent fra East Lansing, Michigan.

– Kan jeg sette meg her sammen med deg en liten stund? Spør jeg, muligens en smule spakt. Jeg har ikke helt landet i at jeg faktisk er her, og at reisen har begynt.

– Selvsagt, slå deg ned, svarer Josh.

Vi blir sittende tause en stund, ser utover. Ser litt på hverandre. Han følger samtidig med på maten han varmer opp.

– Jeg skal ut å gå, sier jeg.

– Jeg gjør det samme.

Vi ser på hverandre. Smiler. Og det er stille igjen.

– Du har funnet deg et fint sted. Det var her jeg ville starte min reise, forklarer jeg.

– Ja, jeg er utrolig glad jeg fant denne plassen. Gleder meg til å våkne opp her i morgen tidlig.

Jeg forteller han om planen min. Han smiler bredt.

– Høres fantastisk ut! Men skal du ikke haike i det hele tatt? Jeg har jo både reist med båt, buss og tog. Gå hele veien? Har du med telt?

– Ja, det er det som er planen. Jeg vil gå E10 herifra til Kabelvåg. Nei, bare sovepose. Jeg satser på at jeg møter snille folk som tar meg inn for natten.

– Wow!

Jeg kjenner at den siste kommentaren ikke gjør meg mer beroliget. Samtidig bobler jeg over av glede.

– God start da, sitte her og dele den første tiden med deg, sier jeg oppriktig.


Uten å si et ord ser vi på alt rundt oss. Sola. Landskapet. Fuglene. Havet. Og hvilke forandringer som skjer i takt med at solen endrer posisjon. Det virker som om den beveger seg raskere nå.

– Så, fortell meg. Hva gjør du når du ikke vandrer?

– Jeg drikker min hjemmelagde sjokoladeproteinmix og kaffe, leser og skriver, sier han.

– Hva skriver du om?

– Tanker. Det blir noen av dem, på en tur som denne. Dessuten hadde jeg litt å tenke på fra før, og her har du mye tid. Det blir jo aldri mørkt, og med mitt gule telt, er det som å ha lyset på døgnet rundt.

Josh forteller om livet sitt, at han har vært deprimert og hvordan han håper denne reisen kan hjelpe han til å få nye perspektiver, men aller mest gi ham gleden tilbake.

– Jeg må dessverre gå, Josh. Jeg er nødt til å finne meg et sted å sove for natten. Skal vi ta følge til Reine i morgen?

– Ja, gjerne. Du får komme tilbake hit da, om du ikke finner et sted å sove, mener jeg. Jeg har ikke store teltet, men vi finner plass.

– Takk for tilbudet. Du må passe deg, plutselig tar jeg deg på ordet, smiler jeg.

Foto: Trude Eng 

Hmmmm. Allerede har jeg fått en backup-plan
. Forundret, men ikke overrasket. Tillit til livet er noe jeg alltid har hatt. Mens jeg går, kjenner jeg fortsatt spenningen i kroppen – som jeg oppdaget på bussen ut til Å.

– Hei. Er det åpent? Spør jeg, etter å ha gått inn på bakeriet.

– Nei, dessverre.

Jeg ser nok skuffet ut, for bakeren fortsetter;

– Men hva trenger du?

– Jeg trenger bare en kopp kaffe og kanskje noe brød, om dere fortsatt har?

– Du skal få en kopp kaffe. Og her, ta så mange rundstykker du vil, dette er det vi ikke har fått solgt i dag. Du skal få det gratis. Vi pleier å gi det til fuglene uansett.

– Tusen takk. Dere skulle ikke tilfeldigvis kjenne noen hyggelige mennesker her på Å?, smiler jeg. Noen som kunne tatt meg inn for natten? En sofa, eller en seng? Sovepose har jeg selv….

Jeg ser først på den yngste gutten, som rister på hodet så sakte at det knapt merkes. Han ser forundret ut. Jeg ser tilbake på bakeren.

– Jeg sover over bakeriet her, sier bakeren og nikker oppover.

– Det er to senger på rommet. Om du ikke har noe imot å dele rom med meg, må du bare ta den andre sengen.

Han pakker rundstykker i en papirpose, legger hodet på skakke og ser på meg.

– Supert, selvsagt! Tusen takk!! Jeg tar imot posen, neier og smiler.

– Men, det er enkle kår. Et lite rom, et lite vindu, to senger. Det er det. Og en dusj. I et annet rom.

– Ikke noe problem! Når skal vi møtes?

– Vi kan møtes utenfor her om en time. Jeg må legge meg tidlig, skal opp klokka halv seks. Bake brød, vet du. Men du kan få nøkkelen om du vil gå litt rundt på Å i kveld.

Smilet henger fortsatt på, jeg takker nok en gang. Han nikker bekreftende og jeg nærmest flyter ut av bakeriet. Setter meg i solen og smører et rundstykke. Aldri har maten smakt så godt. For en start på mitt lille eventyr!


Bakeren heter Ildefonso Arenas Castilla. Han er fra Andùjar, Jaén i Spaina. Han kom hit da han var 25 år, og hadde vært arbeidsledig i Spania i et år. Vi sitter utenfor bakeriet, drikker kaffe og cognac.

– Jeg ville få meg et liv. Og det var ingen jobber i Spania. Jeg har forsøkt alt. Å være arbeidsledig gjør deg ikke godt, spesielt ikke mentalt. Ubrukelig; det er slik du føler deg. Jeg hadde en venn som hadde fått jobb i Svolvær, så han ringte meg og sa jeg burde prøve meg her.

– Hvordan var det å reise fra familie og venner, og så langt nord?

– Det var vanskelig. Jeg er glad i familien min og vennene mine. Men, uten jobb, er det ikke noe liv. Jeg vil ikke bo hos mamma og pappa for alltid. Pappa er baker, så det var det jeg ville bli.

– Hva synes din familie om at du dro?

– Mamma, ja kjære mamma, hun er stolt av meg. Men det var ikke så lett å få seg jobb her som jeg håpet. Ikke kunne jeg språket, og ikke hadde jeg råd til et språkkurs.

– Hva gjorde du da?

– Jeg fant et fiskemottak jeg hørte trengte hjelp. Jeg lærte meg: ”Har du jobb til meg?” på norsk og dro dit. Stilte spørsmålet, og han sa han skulle kontakte meg. Det gikk to uker og jeg hørte ingen ting. Så jeg gikk tilbake. ”Har du jobb til meg?” Mannen på mottaket smilte, og sa – ”jeg sa jo at jeg skulle kontakte deg”. Og slik fortsatte jeg, med lengre eller kortere mellomrom. Helt til dagen han svarte; ”Ja! – jeg har jobb til deg”. Du aner ikke hvor glad jeg var!

– Jeg tror jeg forstår. Hvordan var jobben?

– Det var en jobb. Og jeg tjente penger. Ikke mye, men penger. Jeg var så stolt. Jeg jobbet bare med utlendinger, alle med forskjellige språk. Så det ble lange dager i taushet. Jeg gjorde bare jobben min. Kuttet tunger, ja, alt mulig. Jeg stinket fisk og en periode bodde jeg også der. Vennen min, som jeg delte leilighet med, ble tatt av politiet for noe lovbrudd, så jeg var uten hus. Hele dagen brukte jeg til å drømme om å jobbe som baker. Jeg har søkt på denne jobben her flere ganger. Men ikke fått den. I år fikk jeg den, det er jeg veldig takknemlig for. Trives kjempegodt. Selv om jeg er langt borte. Jeg bor i Svolvær,  har fått meg både dame og barn nå. Men, jeg er glad for at jeg har et sted å sove de dagene jeg jobber her. For det er langt å pendle frem og tilbake med buss. Jeg har ikke bil.

– Hva synes hun om at du er så mye borte?

– Hun er glad jeg har en jobb jeg trives med. Jeg sier ikke at det er lett, men vi gjør så godt vi kan, begge to.

– Er denne jobben bare for i sommer?

– Ja, dessverre. Men jeg skal prøve å finne meg en annen jobb i vinter. Jeg har fagbrev som sveiser, kanskje jeg kan finne noe innen det. Men, som sagt – det er baker jeg vil være. Riktignok er livet mer komplisert nå, jeg har ikke lenger bare meg selv å tenke på. Så jeg tar det som dukker opp. Og så er det språket.

Ildefonso Arenas Castilla fra spania jober som baker på Å. Foto: Trude Eng

 

Vi blir sittende en stund, før vi går opp og han viser meg hvilken seng jeg skal sove i. Deretter får jeg nøkkelen og jeg bestemmer meg for å gå meg en tur. Må lufte hodet. Mens jeg går, tenker jeg på menneskene jeg har møtt i dag. To så forskjellige gutter, to så forskjellige liv. Klarer ikke helt å konsentrere meg om Å. Etter en stund går jeg tilbake, Ildefonso har ikke sovnet enda. Han ser på film.

– Beklager, håper ikke jeg vekket deg, sier jeg og lister meg opp i sengen.

– Nei, jeg fikk ikke sove. Du vet, vi snakket om så mye, og det surrer fortsatt rundt.

– Beklager.  Nå skal jeg legge meg å sove, så du kan falle til ro. Du skal opp om kun få timer, sier jeg. God natt!

– Det var godt å få snakket om disse tingene. God natt! Svarer Ildefonso.

Her ligger vi. Bakeren og jeg. I rommet med det lille vinduet, over bakeriet. Jeg må smile for meg selv, tenk at det var her jeg skulle ende opp i natt.

– Jeg skulle gjerne ha startet for meg selv, som baker, sier plutselig Ildefonso.

Og med det er praten i gang, igjen. Vi deler alle slags mulige erfaringer i livet. Drømmer og håp. Og virkelighet.

– Jeg tror på karma. Gjør du?

– Ja, svarer jeg. Om ikke du får igjen der du gir, tror jeg likevel det vil finne din vei til slutt.

 

DAG 1
Når jeg våkner hører jeg Ildefonso i etasjen under sammen med en kollega. De ler og skravler, og koser seg tydelig med både arbeidet og hverandre. Jeg ser for meg at de har laget deig, og nå ruller rundstykker, lager kanelsnurrer og steker brød. Jeg går ned for å takke for meg og høre hvordan formen er. 

– Bare bra, her har du en kopp kaffe. Skal du ha flere rundstykker? Disse er nettopp stekt. Tydelig i godt humør.

– Godt å høre. Jeg har masse rundstykker igjen fra i går, jeg spiser de jeg. Men takk for kaffe og din gjestfrihet.

Det er godt å være i gang, og enda hyggeligere å dele turen med Josh. Vi betrakter og  deler opplevelsen vi har av landskapet. Josh forteller meg også at han jobber med ungdom som kommer fra vanskelige hjem.

– Det er både utmattende, men også veldig givende. Det som gjør det givende er når jeg endelig når igjennom hos en av dem. Et gjennombrudd. Men mye av dagen går med til konflikthåndtering. Jeg har blitt bitt, slått, spyttet på også videre. Men det er ikke så ille, det betyr at de stoler på meg.

Når tankene vandrer, tenker jeg nettopp på tillit. Dette vil være et nøkkelord for meg, da folk faktisk skal akseptere meg og slippe meg inn i deres hjem. Og førsteinntrykket. Jeg må skape tillit tidlig.


Målet i dag er Reine, vi bruker ca 2,5 timer. Denne varme og skyfrie dagen på veien, inkluderer mye lærdom. Vekten av sekken er tung, men overkommelig. Men tråkket i skoene, som derfor er tyngre, lar seg merke. Helt andre deler av føttene arbeidet, og dessuten går jeg på asfalt. Ikke i fjellet. Den siste timen er vond. Jeg kjenner at jeg allerede har fått gnagsår. Strek i regningen.

Fremme i Reine tar jeg av meg skoene. Jeg klarer strengt talt ikke gå lenger. Er det mulig? Første dagen, og dette er en av de korteste etappene. Jeg oppdager fire gnagsår, to på hvert ben. Helt identiske. Et stort under fotsålen, rett under tærne, og langs yttersiden av begge føttene. Kommer til å kjenne disse noen dager, konstaterer jeg. Gnagsårene bekymrer meg, men heldigvis er jeg for uerfaren til å forstår ikke hvilke konsekvenser disse kan få.

 Reine. Foto: Trude Eng

Jeg blir liggende på gressplenen midt i Reine. Funderer over det siste døgnet, nyter den flotte sommerdagen, og vier en tanke til hvor jeg skal sove i natt. Med den tanken tenkt, får jeg en melding fra en kamerat og kollega i Oslo, som sier han kjenner en dame i Reine, dersom jeg trenger et sted å sove. Det er jo perfekt. Jeg ringer damen, men ingen tar telefonen. Jeg bestemmer meg for å notere ned noen av opplevelsene, gitt at det har vært så mange allerede.  Da dukker en trønder opp. Han vurderer om han skal bli i Reine en natt før han skal til Kabelvåg. Der skal han møte en gjeng fra turistforeningen. De skal være en uke på Kalle i Kabelvåg for å padle, klatre og gå i fjellet.

– Jeg gjør det jo mest for å treffe folk. Er ikke så ivrig på den padlinga eller klatringen, sier han åpenhjertelig. Men jeg er glad i å gå. Og så har jeg med karsk. Drakk 1 desiliter i går, men nå er jeg fin, sier han like smilende som alle andre jeg har møtt til nå.

– Hva gjør du ellers da?

– Nei, jeg har jobbet meg ut av mye stress den siste tiden.

– Å, som hva da?

– Jo, du vet, jeg er jo både mekaniker og it-mann. Da blir du nedringt da. Ja, før var det jo hyggelig, når folk hadde stasjonære PCer og jeg dro hjem til folk, fikk kaffe og wienerbrød og sånt. Men nå, med Laptop, kommer jo folk hjem til meg – så jeg må både fikse og servere. Det gidder jeg ikke.

– Det forstår jeg. Men, du sier du er mye ute på tur. Har du kanskje noen erfaringer med gnagsår da?

– Ja, har du fått gnagsår?

Med det er trønderen på saken. Han studerer sårene mine, er ikke overbevist om at dette er et godt utgangspunkt, men uten å nøle finner han frem god sportsteip, ja, det er viktig å finne den beste typen, som sitter godt, og teiper opp bena mine. Nå klarer jeg i det minste å gå igjen.

– Tusen takk!, sier jeg lettere forfjamset. Kan jeg by deg noe tilbake? Knekkebrød?

– Nei, dette synes jeg bare er hyggelig. Du har jo et stykke igjen, etter planen din. Men du skal ikke kimse av gnagsår altså. De kan bli ordentlig trøblete!


I mellomtiden ringer damen, Synnøve Nilsen, meg opp igjen. Ikke før jeg har introdusert meg selv, og hvem som gav meg telefonnummeret, svarer damen raskt;

– Sebastian Dahl. Nei, så koselig. Hvordan går det med han? Jada, du kan bare sove her. Han er en utrolig koselig glunt, han der.

Synnøve forklarer hvor jeg skal gå. Så er samtalen over.

– Jeg har visst fått meg et sted å sove i natt.

Jeg tar meg selv i å fortsatt riste på hodet, jeg er i overkant overveldet. Av alt.

– Ja, der ser du. Da skal jeg gå å finne meg et sted å sette opp teltet. Det var veldig hyggelig å prate med deg. Mulig jeg går et stykke selv i morgen. Om du går forbi teltet mitt, kan vi jo ta følge?

– Ja. Det kan vi.

Med det tar vi farvel og siden har jeg ikke sett han. I min forfjamselse over livets vendinger har jeg rett og slett glemt hva mannen heter. Det er jo utrolig ergerlig, dette er jo tross alt mannen som har teipet opp bena mine til å fungere igjen.

Hjelpsom trønder, hvis navn ikke huskes. Foto: Trude Eng

NATT 2
Synnøve Nilsen på Reine er et av de varmeste menneskene jeg har møtt. Hun er 91 år, snart 92, og sprekere enn de fleste. I dag har hun vært ute å klippet plenen (og hun har stor plen, ikke en flekk) og for ikke lenge siden malte hun taket innvendig. Mer eller mindre alle i hennes familie har blitt nærmere 98 år.

– Velkommen inn! Oj, har du vondt i bena? Jeg synes du halter. Gnagsår? Ja, slikt hører vel med på en vandrers vei. Til Kabelvåg sa du? Du verden! La meg sette på litt te. Hvordan går det med Sebastian? Ja, han var plutselig på døren min her i fjor, trengte et sted å sove. Stakkars, der sto han så fin – jeg kunne jo ikke si nei. Og det er jeg glad for, han ble jeg veldig glad i. Hva foretrekker du av pålegg?

– Du skal virkelig ikke styre, jeg er mer enn takknemlig for at du tilbyr en seng, så jeg kan hvile meg før jeg drar videre. Jeg har også mat i sekken.

– Slutt å tull, nå spiser vi kvelds.

Vi blir sittende å prate til langt på natt. Hun flyttet fra Brønnøysund og hit, da hun var 24 år, for her på Reine hadde hun møtt kjærligheten. Hun har 4 barn, 9 barnebarn og 16 oldebarn. Etter et langt kveldsmåltid får jeg tildelt en seng, med dyne og pute – jeg skal da ikke sove i noen sovepose.

 Jeg ligger våken lenge, hvor jeg tenker på gjestfrihet, menneskelige møter og tillit. Verkingen fra gnagsårene er glemt for lengst. Jeg er ydmyk. Mett av hjemmelaget brød og syltetøy. Tatt i mot, av et tvers igjennom vakkert menneske. Jeg føler et umiddelbart behov for å takke.

– Tusen takk, sier jeg høyt, til den som måtte høre.

Natten er uberegnelig. Jeg fryser og svetter om hverandre. Jeg er våken og sover. Det dunker, i hjertet av glede, men i føttene av verk.

Synnøve Nilsen på Reine er et av de varmeste menneskene jeg har møtt. Foto: Trude Eng

DAG 2
Jeg våkner ikke før klokken er 10:15. Shit! Jeg spretter opp og kommer meg ned. Der sitter Synnøve i stuen og løser kryssord.

– God morgen, hun lyser opp i det jeg kommer inn i stuen.

– Beklager, det var virkelig ikke meningen. Jeg våknet ikke før nå, sier jeg skyldbetynget og flau.

– Kjære deg, da trengte du vel å sove. Hvordan er føttene i dag? Nå spiser vi frokost.

Sant som sagt, sitter vi igjen ved kjøkkenbordet. Prater som om vi har kjent hverandre et helt liv. Og skoene mine, har hun plassert foran varmeovnen. Hva er det som får et menneske til å gjøre alt dette for en fremmed?

 Sengen hos Synnøve Nilsen, jeg sov til høyre. Foto: Trude Eng


Kl 13.30 er jeg i igjen langs veien. Bena verker men jeg smiler fra øre til øre. Det er fortsatt blå himmel, sol og varmt. Jeg stopper på første butikk og hører om de har skikkelig sportsteip. Men det har de ikke. Det er noe annet å gå alene, men ikke mindre fint. Faktisk er det lettere å være tilstede når du er alene.

Ved Akkarvika jeg ser det står et langt tog av biler i kø. Det er veiarbeid og de sprenger i fjellet.

– Kan jeg få gå igjennom? spør jeg en av de ansatte.

– Gå? Til Kabelvåg? Vent litt. La meg sjekke.

Han finner frem walkietalkie og får kontakt med en kollega.

– Unnskyld, jeg har en jente her som sier hun skal gå til Kabelvåg. Kan hun få gå igjennom anlegget?

– Gå til Kabelvåg? Nei, hun kan ikke komme igjennom her.

Han legger fra seg walkietalkien og sier;

– Dessverre. Du kommer ikke forbi her. Du må nok haike. Jeg skal høre med noen for deg.

Før jeg rekker å si noe, har mannen allerede gått til en bil og begynt å snakke med dem.

– Du kan sitte på her. Lykke til. Du er riktignok ikke god, du vet at det er langt til Kabelvåg?

– Ja da, det vet jeg. Men bekymre deg ikke. Og tusen takk, du hadde jo ikke trengt å finne skyss til meg.

Første hinder. Veiarbeid ved Akkarvika. Jeg måtte haike igjennom anlegget. Foto: Trude Eng 

Bilen er en grå Audi A8L personbil. Der sitter Ben Josef Sjøhaug og hans mor, han skal kjøre henne til Gravdal.

– Jeg tror jeg har fått lungebetennelse, jeg blir sikkert lagt inn, sier moren.

– Nei da, det går nok bra, svarer sønnen bak rattet.

I baksetet sitter en liten gutt, han ser rart på meg, før han omsider sier;

– Skal du gå til Kabelvåg?

– Ja, smiler jeg.

– Å ja, sier han og forsetter å titte ut av vinduet.

– Du må gjerne sitte på til Gravdal, sier Ben Josef igjen.

– Hehe, ellers takk, jeg velger å gå. Fint om du setter meg av rett etter anlegget her.

– Vi skal ikke si noe til noen. Så er du helt sikker? Han smiler lurt inn i midtspeilet.

Vi stopper ved første mulighet etter anlegget. Jeg er igjen godt plantet på E10. Landskapet er fantastisk. Jeg går, smiler, av og til må jeg klype meg selv i armen. Skjer dette virkelig? Gnagsårene er vonde, men det går greit. Når jeg stopper derimot, er det smertefullt. Optimistisk som jeg er, tenker jeg at det vil være slik noen dager, før foten herdes og jeg vil være god som ny igjen.


Ikke lenge etter avkjørselen til Sund, ser jeg en ung gutt som sitter i døråpningen til et hus langs veien. Tar seg en røyk. Ut av vinduet, som står på vidt gap, hører jeg musikk. Melankolske toner. Han ser meg, og vinker.

– Hallo, sier jeg.

– Hello, mannen snakker engelsk.

– Du sitter her og nyter været? Sier jeg.

– Ja, dette er en fin dag. Jeg prøver å reparere et tak, men det ble varmt og jeg måtte ha meg litt drikke. Kan jeg by på en kopp kaffe?

Han henter en stol som han setter i skyggen.

– Sett deg her, vi har satt på kaffen.

Gutten heter Aleksander og er fra Russland. Rettere sagt Ukraina. Han jobber på båtverkstedet i Sund, 10 måneder i året. Så reiser han hjem utpå sommeren og blir der i 2 måneder. Han leier huset av sjefen sin, for en tusenlapp i måneden.

– Det er veldig rimelig, men det er kaldt her om vinteren da. Da bruker vi bare et rom. Lukker dørene til resten av huset. Det går fint, egentlig. Huset er fra 1800-tallet og fredet, så jeg får ikke lov å gjøre noe med det.

– Du sier vi, er det familien din?

– Nei, bare kjæresten min. Hun har kommet på besøk, for å holde meg med selskap. Hun prøver å finne seg jobb, men det er ikke så lett når du ikke kan språket.

Han forteller videre at de også har en datter, på to år. Men hun bor hos moren i Russland, så han ser henne bare når han er hjemme.

– Jeg prøver bare å fokusere på at jeg tjener penger for henne. Så hun en dag skal få seg en utdannelse. Er du sulten? Vi har mat.

Jeg takker pent nei, det føles helt urimelig å ta i mot mat, jeg har tross alt mat i sekken.

– Jeg vil bare hjem, så en dag håper jeg at jeg kan føle meg trygg der.  Og ha nok arbeid. Til den tid kommer, vil jeg jobbe mest mulig – ta vare på mine så godt jeg kan herifra. Min sjef sier han vil gjøre om verkstedet til et museum, da er det ikke mer jobb til meg. Kanskje vi drar til Stavanger da, jeg har to søstre som bor der. Men der er det dyrt igjen, for hus, så jeg vet ikke.

Vi prater en god stund til, før jeg takker for kaffen og for alt han ville dele med meg.

 Aleksander og kjæresten, fra Ukraina. Foto: Trude Eng


Målet mitt i dag er Ramberg, så jeg har god tid til å tenke. Lytte til fuglene, vinden og havet. Jeg tenker på hvor heldig jeg er, som bor i et fredelig land hvor jeg fritt kan ferdes og føle meg trygg. Jeg tenker hvor glad jeg er for de valgene jeg har tatt i livet, samtidig hvor mye det har kostet. Friheten har sin pris. Men jeg angrer ingen ting. Det ville være bortkastet. Historiene jeg har fått så langt har satt spor i meg. Her går jeg, solen skinner, og klager over noen gnagsår…

Naturen drar meg fremover. Jeg ser fugler jeg aldri før har sett. Fjellene ruver og havet beroliger. Jeg er målløs.

 

NATT 3
Endelig fremme på Ramberg, 5,5 timer har jeg gått i dag. Noen jeg kjenner har tipset meg og gitt meg navnet på noen som muligens vil ta meg inn for natten. Jeg spør meg frem, og treffer på naboen som peker ut huset for meg. Det er ingen hjemme. Hun gir meg telefonnummeret og jeg ringer.

– Venter de deg? spør hun.

– Nei, egentlig ikke. Jeg har bare blitt tipset om å kontakte disse.

– Å ja.

Jeg tror hun et sekund angret på at hun gav meg telefonnummeret.

– Hallo? Hvem er det?

– Hei, mitt navn er Trude Eng. Jeg har blitt tipset om å kontakte dere, da jeg trenger et sted å sove i natt.

– Sove hos oss? Det passer litt dårlig, vi skal ha besøk om noen dager. Jeg har ingen ledige senger da jeg allerede har gjort klart til disse.

– Er det noen mulighet for at jeg kan låne en sofa? Jeg har sovepose.

Det blir stille i den andre enden. Lenge. Så hører jeg at hun snakker med en annen.

– Jeg skal ikke presse meg på, det var bare et spørsmål. Jeg forstår godt om dere vil si nei, sier jeg. 

– Vi er ikke hjemme nå. Men om du kan vente litt, så er vi snart hjemme. Vi skal tenke på det.

– Det setter jeg pris på. Jeg går ned på stranden og spiser litt imens. Tusen takk.

Etter samtalen kjenner jeg at jeg angrer på at jeg spurte. Naboen ser undrende på meg og sier;

– Nå, får du sove der? Kjenner du dem i det hele tatt?

Jeg gjør jo strengt talt ikke det, må jeg innrømme. Innser også hvor mye lettere det er å få kontakt med folk ansikt til ansikt. Også til deres forsvar. Dessuten er det langt enklere å avslå pr telefon, tenker jeg. En annen tanke er; hva veier egentlig denne sekken?


Det tar kun få minutter fra de kommer hjem til stemningen løsner. De byr på kaffe og jeg en dram, og med kaffen kom snitter. Med rabarbra syltetøy. Laget i går.

– Jeg har sett så mange nye fugler i dag, i alle slags former og farger, og for ikke å snakket om variasjonen av fuglesang jeg har hørt, deler jeg entusiastisk etter en kort oppsummering av turen så langt.

Det går bare noen minutter, så har vi flere bøker om temaet oppe, da husets mann er over middels interessert, og vi får avdekket opptil flere av fuglene etter min beskrivelse.

– Jeg er stadig ute å ser på fugler, forteller Tønnes Lorentzen, som han heter.

– Jeg har hatt interessen i mange år, og jeg vet godt hvilke fugler vi kan forvente til hvilke årstider. Det gir meg en enorm glede, observere fugler og kjenne deres mønstre.

– Jeg har mange fugler der jeg bor også, jeg kan ikke så mye om dem, men jeg tar meg selv i ofte å prate med dem.  Eller til, jeg får jo som oftest ikke noe svar, sier jeg og skryter av rabarbrasyltetøyet. Det smaker fantastisk.

– Jeg gjør det samme selv, innrømmer Tønnes.

Det kan jo umulig skade, blir vi enige om, å dele med fuglene nettopp hvor mye vi setter pris på dem, og den gleden de gir oss.

Gullveig og Tønnes Lorentzen. Foto: Trude Eng

DAG 3
Høyre fot er betraktelig vondere, men heldig som jeg er - kommer jeg til et nydelig frokostbord, hvor mitt bidrag - nok en gang - kun er hjemmelagde knekkebrød. Heldigvis har folk satt pris på disse, tenker jeg. Jeg kjenner jo på hvor mye jeg får, mot hva jeg gir.

– Jeg ville bare si, starter Tønnes, det er mulig du ante en viss skepsis hos oss i går, men jeg vil nå takke for et veldig hyggelig besøk. Ja, vi hører jo om mye rart, men dette var hyggelig.

Vi spiser maten og praten går lett.

– Jeg har tenkt på en sak, sier Tønnes igjen. De skoene dine, virker veldig tunge. Jeg satte de i varmeskapet, det var da tanken slo meg.

– Jeg valgte de skoene fordi jeg har brukt de mye og de aldri har gitt meg gnagsår før. Tenkte jeg var smart. Men de er nok bedre egnet i fjellet enn på asfalten.


Ute på E10 er det helt stille i dag, få biler og bare vinden kan høres. Fargene er unike. De grønne fjellene, den blå himmelen og det turkise vannet.  Jeg møter ingen mennesker, knapt nok biler, og jeg nyter stillheten. Med stillheten kommer tankene, og jeg legger igjen meter etter meter knapt uten å merke tiden. Men smerten i føttene ser ikke ut til å gi seg i dag. Det går noen timer til, og jeg bestemmer meg for å ta en pause. Mens jeg sitter der, i sola, overrasker det meg at jeg faktisk fryser. Sprøtt, tenker jeg. Jeg spiser litt mat og ser utover havet. Da formen ikke ser ut til å bli bedre, bestemmer jeg meg for å sove en liten stund. Jeg er kanskje bare trøtt? Jeg legger en bok over ansiktet, for sola steker, og sovner på flekken. Etter en time våkner jeg, spiser en Sneakers og kjenner energien stige umiddelbart. Sånn ja!

Etter en god stund møter jeg en kar på en svært merkelig sykkel. Han ligger. Han kan bekrefte at Napp ikke er langt unna.

– Det er bare bort denne veien her, over bakken, så er du på Napp, sier han og peker bakover.

Jeg merker hvor lettet jeg blir. Energien etter pausen ikke varte lenge. Er jeg virkelig i så dårlig form, at jeg blir helt utmattet av et par dager med gåtur? Så langt har jeg ikke gått enda! Jeg er skuffet over meg selv, jeg pleier da virkelig ikke å reagere på denne måten. Kroppen er ugjenkjennelig.  Det siste stykket tar jeg meg selv i å bite tennene sammen og konsentrerer meg i overkant mye om hvert skritt. Noe er galt.


HISTORIEN OM MÅKENE
På randen av kollaps, har jeg heldigvis kommet meg opp bakken og ser skiltet som viser at jeg er på Napp. Det er langt flere hus her. Jeg banker på dør etter dør langs veien, uten hell. Ikke at folk sier nei, men det er ingen hjemme. Rett før Napp-tunellen ser jeg måkene. De er to stykker. Det slår meg jeg at jeg ofte har sett to måker. Svirrende over meg. Eller har de vært flere? Jeg er litt usikker, men mener at det hele tiden har vært to. De er ivrige nå, de skriker som om noe er på ferde, og jo nærmere jeg kommer tunellen,  jo verre blir det.

– Hva er det dere prøver å fortelle meg?, sier jeg høyt og ser opp på dem.

De ser rett på meg også. I alle fall tror jeg det. Så tar de fart og jeg følger etter. Jeg er i tåke. Vil bare hvile. Få av meg disse skoene og sekken. Nå sirkler de over et hus. Ved dette huset, ser jeg en dame, som flyr inn og ut av drivhus og i helen har hun en liten jente. Jeg står knapt rett lenger, og hun ser mot meg.

– Hallo, sier hun.

– Hallo, sier jeg. Og fortsetter; Jeg har muligens et veldig rart spørsmål, men jeg trenger et sted å hvile. Er det noen mulighet for at jeg kan sove hos deg i natt?

– Vent litt! La meg tenke… , sier damen.

Det går noen sekunder. Jeg ser på måkene som sitter på taket, de nikker og nikker, men sier lenger ingen ting.

– Kan du ta til takke med en feltseng? Sier plutselig damen. Jeg retter blikket mot henne igjen.

– Selvsagt. Feltseng er helt supert.

– Ja, du forstår, jeg har besøk av datteren min og hennes fosterbarn, så jeg har ikke flere ledige rom.

– Jeg har ikke så mye å by på da, men liker du cognac?

– Nei, men mannen min setter nok stor pris på det! Kom hit, så kan du få satt av deg sekken og hvilt deg litt.

Jeg og ser opp på måkene, har lyst til å si takk, men tar meg selv i at det vil virke litt rart.

Foto: Trude Eng 


NATT 4
Damen heter Sigrund Iren Abelsen. Etter å ha fått av meg sekken og mannen i huset har godkjent mitt besøk, inviterer jeg meg selv til å bli med ut i drivhuset. Har plutselig fått ny giv. Er lettere. Det gjør fortsatt vondt, men det føles nytt. Om ikke annet. Og knekken i bena har rettet seg ut.

– Ja, jeg er veldig glad i blomster, ser du. Det er livet mitt. Dette opptar hele dagen. Jeg må ha noe å drive med og har dette som hobby. Eller kall det gjerne livsstil. Her har jeg alle slags blomster. Det har en beroligende effekt og gir meg mer glede en sorg, skal jeg fortelle deg.

Jenta løper mellom bena på damen, men Sigrund virker helt uberørt.

– Min datter har tatt henne til seg, forteller hun når hun løper ut igjen av drivhuset. Jeg kjenner ikke hele historien hennes, men at hun har det bra nå, det vet jeg. Og hun har tilpasset seg godt. Ja, vi er jo blitt veldig glad i henne også. Datteren min leier ut et hus her borti gaten, hun og en kammerat er der nå. De skal gå over huset da det er en leietaker som har flytte ut. Så da er hun hos meg i mens. Det går fint, hun elsker å hjelpe meg i drivhuset.

Sigrund vanner blomster, plukker av blader som ikke skal være der, kjenner på jorden. Jeg er mektig imponert. Jeg har ikke sett så mange blomster på en gang, spesielt ikke i privat setting. Og alle de nydelige fargene. Det er tre drivhus, og alle er like fulle. Også ute i hagen. Praten går i ett, og Sigrund deler gledelig hvordan hun gjør alt sammen og hva blomstene heter. Omsider går vi inn, det føles utrolig godt å sitte ned. Hadde det ikke vært for at det var så hyggelig å prate, ville jeg ha sovnet på flekken, tenker jeg.

 hure og jeg deler medbragt Cognac. Foto: Trude Eng


Vi tar oss en dram, hennes mann Thure og jeg, en liten av min medbragte – mens Sigrund lager sin egen variant, en drink av et eller annet slag. Hun møtte Thure på en fiskebåt, hvor hun hadde vært kokk, han fisker. Sammen har de reist mye rundt. Men nå er de begge uføretrygdet, av ulike årsaker. Sigrund er 65 år, Thure er 77. De har to barn, en gutt og en jente. De er voksne nå.

– Mannen min er avhengig av meg. Så det er godt at jeg har mitt liv i nærheten.

Sigrund nikker ut mot hagen.

– Han får ikke gjort så mye lenger, sliter med å gå, så sitter for det meste å ser på tv eller leser. Vi giftet oss på nyttårsaften, det var så vidt vi kom oss i kirken på grunn av dårlig vær. Men gift ble vi.

Jeg blir sittende å se på bilder, gjennom livet de har levd sammen. Hun har en enorm orden i bildene. Alt er kategorisert og konvolutter er navngitt, med årstall og begivenhet. I løpet av noen timer har jeg fått større innblikk i disse menneskenes liv, enn hva jeg har med flere av mine nærmestes.

– Kan jeg få spille en sang for deg? Jeg kom på en sang som minner meg litt om deg, sier Sigrund etter at bildene er lagt tilbake.

– Ja gjerne!

– Stemmen min er riktignok blitt litt rusten med tiden, men jeg håper det skal gå greit.

Hun henter gitaren og setter i gang. Jeg får ikke lov til å ta bilde, fordi det er sent på kvelden og Sigrund mener hun ikke ser ut. Sangen handler om en cowboy som bare har en hest, en sal og landeveien. Hun fremfører den helt nydelig og jeg er rørt.

– Det er forøvrig godt å se at du har fått fargen tilbake i ansiktet ditt, du var litt blek om nebbet da du sto utenfor her, avslutter hun.

 F.v. Ann-Carin, Tindra, Sigrund Irene og Thure Abelsen. Og delfinen. Foto: Trude Eng


DAG 4
Jeg har avtalt med datteren, Ann-Carin Abelsen, å sitte på gjennom Napptunellen. Hun skal riktignok ikke dra før på formiddagen, så det blir en god natt søvn. Sover til klokka 10.30, og føler meg faktisk uthvilt. Mens jeg pakker tingene mine tenker jeg på hvor heldig jeg var i går, som kom til dette varme og fine hjemmet. Jeg tenker på måkene. Jeg tenker på cowboyen. Og ullsokkene som jeg fikk av Sigrund i går. Ull er naturlig stoff og bedre for bena enn bomull. Alt dette har gitt meg nytt mot. Og sola skinner fortsatt.

Det er merkbart mer trafikk på veien nå. De første timene går veldig greit, jeg lever lenge på nattens opplevelser. Jeg har ikke turt å ta av teipen trønderen fra Reine har satt på føttene mine, da jeg ikke har noen ny, så jeg vet egentlig ikke helt hva som er status med gnagsårene. Annet enn hva jeg kjenner.

Jeg kommer til Leknes, og det eneste jeg tenker på er et varmt måltid. Jeg har fått og spist mye god mat, utrolig nok, under hele turen, men ikke noe varmmat. Jeg drømmer om bacalao, og finner et sted som serverer nettopp dette. Ikke hadde jeg klart å gå så mye lenger heller. Det gjør smertelig vondt og kroppen er litt skjelven. Målet i dag er Liland-krysset, jeg kjenner noen som bor på Tangstad og har avtalt å sove der i natt.  Jeg er ikke helt overbevist om at jeg klarer å gå helt dit, men viljen er det ikke noe i veien med, jeg har ingen plan om å gi meg.  Maten var fortreffelig, og med en is til dessert har jeg igjen fått ny energi og er positiv.


Turen etter Leknes husker jeg ikke mye av. Jeg vet jeg snakket med mamma på telefonen, fortalte om alle mine opplevelser og de utrolig fine menneskene jeg har møtt. Og at jeg biter tennene sammen, at jeg nok en gang fokuserer på hvert eneste skritt. Jeg puster som om jeg skal føde et barn.

Det neste jeg husker er at jeg skjelver. Bena har en vinkel på 90 grader, jeg står ikke lenger oppreist. Jeg ser ned i bakken, ser at jeg beveger bena, men kommer meg ikke fremover med en centimeter. Jeg må gå, forteller jeg meg selv. Gå. Nå. En bil tuter. Jeg ser opp og aldri før har jeg vært så glad for å se min venn, Ingebjørg Rørvik, noen gang. Hun sitter i bilen parkert på andre siden av veien. Etter det husker jeg bare fire store øyne på to små jenter, at jeg ler helt ukontrollert og at skjelvingen ikke vil gi seg. Jeg rister så mye at jeg hører tennene slå i hverandre. Etter å ha kommet i hus, fått i meg noen Paracet, og skjelvingen etter en halvtimes tid gir seg, innser jeg nokså oppgitt:

– Jeg tror jeg må ta meg en hviledag i morgen.

– Tror?, får jeg som svar fra Ingebjørg, servert med et par oppgitte øyne.

 Ingebjørg Rørvik med tantebarna Selma og Olivia Dybwik, Tangstad. Foto: Trude Eng


NATT 5
Igjen er jeg takknemlig, denne gangen for at jeg i natt sover hos noen jeg kjenner. Da tillater kroppen seg å hvile. Tilstanden min er dårlig. Jeg klarer ikke gå. Jeg fryser og svetter samtidig. Fornuften min forteller meg én ting, men viljen min sier;

– Dette går bra. Bare hvil en dag, så er formen på topp igjen. Dette klarer du.

Jeg rister på hodet, denne gang ikke for at livet serverer meg lykke og varme, men over hvor stor forskjell det er mellom egen vilje og normal sunn fornuft. Jeg sover. Lenge.

 

LEGEBESØK
Jeg våkner i samme stilling som jeg la meg. Jeg har aldri følt meg verre. Selv etter en lang natts søvn, er formen elendig. Og føttene, har fordoblet seg i størrelse. Rødflammete blemmer har spredd seg oppover leggen.  Frokosten gir ingen energi. Jeg er likevel ved godt mot. Viljen har fortsatt overtaket.

– Du skjønner at du må dra til legen i dag, Trude? Sier Ingebjørg.

– Ja, jeg skjønner det, men samtidig tror jeg at etter en hviledag så vil jeg føle meg bedre. Dessuten er jeg er redd legen vil fortelle meg at jeg må gi meg.

– Og så? Du har jo gått langt.

Jeg må tenke litt på det spørsmålet. Det å gi seg vil oppleves som et nederlag. Det vrir seg regelrett i alle kroppens organer, sener og muskler. Ikke minst i stoltheten.

Det blir noen runder med meg selv. Dagen går riktignok, og formen stiger ikke. Jeg ringer legevakten på Gravdal, og sykesøster ber meg komme umiddelbart, da en lege må se på dette. 

– Beklager at du måtte vente, sier legen etter 15 minutter på venteværelset!

– Vente? Dette er ingen ting mot ventetiden i Oslo, den er både fire timer og mer, sier jeg nokså overrasket over beklagelsen.

Jeg forklarer kort og legen ser på bena mine, og tar en blodprøve.

– Du har fått en infeksjon i kroppen, som har gått i blodet ditt og nå sprer seg rundt i kroppen, forteller legen. Du får legge skoene på hylla og vente med å gå videre.

Jeg ser ned og fingrer med noe helt ubetydelig.

– Ja, men…

– Denne bakterien vil du ikke at skal spre seg ytterligere, avbryter han meg. Du har allerede latt infeksjonen gå langt og den blir verre for hvert skritt videre. Det vil du ikke. Du burde ha kommet før.

– Ja.

– Du tar den første tabletten nå, sier han og rekker meg en penicillintablett. Så tar du en til i kveld før du legger deg. Deretter tre om dagen i 10 dager. Og masse hvile.

– Må jeg vente 10 dager før jeg kan gå videre?

– Minst en uke. Men, helt ærlig, er ikke helsen litt viktigere enn gåturen? Tenk litt fremover nå, frøken.

Jeg føler meg nettopp som det. En frøken. En utålmodig sådan. Samtidig litt lettet, det forklarer hvorfor dagene har vært så tunge. Hvorfor denne sjokklignende tilstanden.

 Ingebjørg Rørvik fotograferer bena mine, mens jeg holder meg så godt fast jeg kan i stolen. Jeg skjelver helt ukontrollert. Teipen har sittet på siden Reine, med unntak av noen nye ekstra lag, da det har oppstått flere gnagsår på veien. Foto: Trude Eng


KAMPEN
Det blir noen dager i sengen. Frustrert ligger jeg der. Jeg vil ut. Jeg vil gjøre alt annet enn å ligge der jeg ligger.

–Hva er det som skjer i meg? Tenker jeg. Hvorfor kjemper jeg så enormt mot å hvile? Hvorfor unner jeg meg ikke restitusjon?

Det setter i gang en voldsom strøm av tanker og følelser. Et register like langt som veien jeg har gått. Jeg kjenner på følelsen av å ha feilet. Jeg kjenner på følelsen av skam. Hva har det med saken å gjøre? Utålmodigheten stiger. Kroppen er stiv, som om jeg binder hver eneste muskel i kroppen.

”Du klarte ikke målet”.

I alle dager, tenker jeg. Det er en merkelig følelse å observere seg selv på denne måten. Jeg ser meg selv ligge der å stritte imot, fornekte situasjonen. Hadde jeg sett et barn, behandle seg selv på denne måten, ville jeg umiddelbart ha grepet inn, trøstet det, holdt rundt det og sagt;

– Så, så. Du blir nok frisk skal du se. Ta tiden, også kan du leke/gå videre når du er frisk igjen. Tenk så mye mer glede du får ut av det da?

Jeg sovner. Kollaps av indre stress, i en kropp full av infeksjon. Jeg sover regelrett nesten uten stopp i over et døgn.

INNSIKTEN
Når jeg våkner ser jeg et klarere bilde av meg selv enn på lenge. Instinktivt forstår jeg hvorfor denne turen har vært så viktig for meg. En ting er å se Lofoten sakte, og utfordre noen klisjer, men dette er viktigere. Jeg skal se. Jeg skal lære å gå livet med museskritt, men i sneglens tempo. Ikke løpe mot mine aldri så forskjellige mål. Ikke pushe grenser til det ytterste. Veien. Der ligger nøkkelen.

Dagene går, innsikten hjelper meg til å senke skuldrene, tillate kroppen å bli frisk. Litt etter litt, stiger formen. Jeg har bestemt meg for ikke å fortsette før jeg er 100 prosent i balanse igjen. Etter 14 dager planlegger jeg siste delen av turen. Jeg kjøper nye sko, sko som egner seg på asfalten. Fjellskoene skal få slippe mer av E10. Det var en kraftig feilberegning. Jeg handler inn sportsteip og planlegger en langt lettere sekk. Jeg oppdaget jo hvor lite jeg egentlig trengte der ute på veien. Omsider er alt pakket og klart. I morgen skal jeg ut å gå igjen.

 

DAG 5
Bussen setter meg av, like ved der jeg ble plukket opp. Jeg går 150 meter på nytt, men jeg trenger disse, for å kjenne litt på hvor jeg var – og riste det løs.

Været er riktignok helt annerledes. Det er lett regn i luften. Det lukter friskt og det er stille. Med unntak av bilene som ved jevne mellomrom suser forbi. Apropos biler, rettere sagt trailere. Hvorfor ikke sakte farten litt, når du kjører forbi? Nei da. Jeg står i en dusj av sølevann ved jevne mellomrom. Heldigvis er jeg nettopp kledd for vann. Det var kanskje det de så?

Det virker for øvrig som om ingen andre enn meg er ute i dag. Jeg går lange strekninger, kun med meg selv, landskapet og tankene. Men det er fint. Jeg er uforstyrret på en måte.

– Skyt høyere! Hører jeg plutselig, først vagt, men det gjentas så det kommer tydeligere frem i min bevissthet.

Der ser jeg to gutter med en pil og bue som er større enn dem selv. I min fantasi, er det to vikinger som øver til kamp. Det er Peder Ellingsen Bø, fra Bø og Henning Bjerkli Kristoffersen fra Bøstad.

– Hva driver dere med?

– Vi bare skyter.

– På hva da?

– Ingenting, bare rett opp.

– Er dere vikinger?

– Nei, men Harald, han far, fant en mugge, her på Borg, eller, en bit av en viking mugge. Før det ble museum, da han pløyde. Nå har de funnet alle bitene. Den er veldig verdifull, sier Henning. 

 Vikingene på Borg, de ekte altså.


Guttene løper videre og jeg tenker at joggesko er tingen. Jeg merker vesentlig forskjell, det er langt mykere for både knær og heler. Forøvrig tenker jeg mest på pusten. Hvor godt det føles å puste i dag, med den rene luften – men også hvordan pust bidrar til tilstedeværelse. I Østen har de et ordtak som sier ”Vis meg hvordan du puster og jeg skal fortelle deg hvordan du lever”.  Som et resultat av disse tankene, bevisstgjør jeg pusten ved å puste på forskjellige måter. Gispe. Bare med lungene. Og deretter med magen. Jeg konkluderer med at jeg foretrekker å puste med magen.

 Landskapet har forandret seg kraftig. Fra høye, skarpe fjell, er det nå åpent. Åser og jorder. Det er heller ikke hav. Men noen innsjøer. Bak meg kommer tre karer, de har et langt raskere tempo enn meg.

– Hei, hvor skal dere? spør jeg.

– Svolvær. Og du?

– Kabelvåg.

Med det slår vi følge et stykke. Så enkelt er det faktisk. Guttene heter Charles Duboiux, Johan D´Humieres og Raphaël Chaussies, de er 20 år og kommer fra Paris. De har havnet i Lofoten, som et resultat av at en fjerde person, som ikke fikk muligheten til å bli med likevel, hadde plukket ut dette som årets feriemål. Altså helt tilfeldig. De har gått og haiket fra Moskenes.   

– Hva er den beste opplevelsen så langt?

– Ahh, det er flere. En dag haiket vi inn til Nusfjord og gikk derifra til en innsjø, via Fisken. Utrolig flott sted. Også fant vi en hytte, i går, mellom Storbergan og Justadtinden, her på Vestvågøya.

– Har dere møtt noen hyggelige folk da?

– Vi har egentlig ikke møtt så mange, noen franske vandrere som oss, og så har vi haiket en del da. Kalles det et møte? Og nå deg. De første tre dagene gikk vi oss bort i fjellet, og møtte ingen.

Dette er noen av de blideste guttene jeg har møtt på lenge. De ler hele tiden, så de må avløse hverandre for i det hele tatt å få svart på et eneste spørsmål. Og alt skal vises på kartet. Her skjedde det og her skjedde det.

– Mens dere går, planlegger dere da noen gang å komme tilbake?

– Haha, ja – det har vi faktisk snakket om, men på vinteren. Vi innbiller oss at det er fantastisk. Nordlys og sånn. Men det er litt dyrt her. Bare brød koster tre ganger mer enn hjemme. Det var vi ikke helt forberedt på.

– Så nå har dere brukt opp budsjettet?

– Haha, ja, nesten. Vi fikk sjokk ganske tidlig, vi bestilte tre burgere med pommes frittes, det kom på 500 kroner. Godt vi har med fiskestang.

– Har dere fått fisk?

– Ja, 10 stykker.

Noen minutter går med til å drømme om lettsaltet kokt torsk etter at vi skiller vei. Jeg har noen øyeblikk med solglimt. Men stort sett varierer det mellom regn, lett regn og ingen regn. Og regn igjen. Jeg går heller ikke på flat bakke lenger, det varierer mellom oppover og nedoverbakker. 

 De glade franske gutter. Fra venstre; Charles Dubouix, Johan d´Humieres og Raphaël Chaussier.

NATT 6
Det har vært en av de kaldeste dagene å gå ute, og jeg kjenner at jeg vil ha litt varme i kroppen før jeg søker husly. På Alstad ligger et turistsenter med kafé. Også her er det lite folk. Det er damen bak kassen, en ung gutt og tre mennesker ved et bord. Jeg undrer meg litt over dette, hvor ble det av alle menneskene? Jeg bestiller meg en øl og en kaffe.

En av gjestene, tro det eller ei, gjenkjenner meg og spør;

– Bor du i Rørvika?

– Ja?

– Ja, jeg har sett deg før. Du har haiket med mannen min og meg en gang, fra Rørvik til Henningsvær.

Vi blir stående å prate og etterhvert slipper jeg noe som føles som en bombe:

– Du kjenner ikke tilfeldigvis noen hyggelige mennesker på Alstad, som vil ta meg inn for natten? Spør jeg, og smiler.

– Kan du ikke bare sove i telt?

– Jeg har ikke noe telt med meg, svarer jeg.

Damen rister på hodet,  så går hun å setter seg. Damen bak kassen rister også på hodet, som betyr at hun kjenner heller ingen.

 
Jeg går over en bro og halvveis over melder måkene sin ankomst, igjen. De hyler og skriker som sist, og vil ha meg tilbake og inn en vei til venstre. Jeg overser dette, for jeg har allerede peilet ut noen hus jeg vil forsøke. Jeg skulle ha lyttet til måkene. For det første er det flere hus som er tomme, og for det andre sier de som er hjemme nei. De har ikke plass. Jeg går tilbake og følger måkenes henvisning. Nok tre hus sier nei. Et ungt par, en dame og deretter en mann. Men jeg har ikke noen valg, klokken begynner å bli mye så jeg fortsetter. Der, er måken igjen.  De er nå på bakken. Og ser inn mot et hvit hus.

Jeg ringer på. Før ringetonen er over, står en dame på trappa. Jeg skvetter fordi hun kom så raskt, hun fordi jeg står der.

– Hei, mitt navn er Trude, er det noen mulighet for at jeg kan sove hos deg?

Hun hører litt dårlig, så jeg må gjenta det jeg sier. Nå enda litt høyere. Det blir stille. Enten så hører hun meg ikke, eller så tenker hun.

– Det burde gå bra.  Vi kan jo høre med mannen min, hva han synes. Bli med inn.

– Ja, vi har jo plass. Hva synes du? Sier mannen.

– Nei, jeg har allerede sagt at det er greit.

– Ja, da er det bare å slå seg ned da, sier mannen.

Tordis og Kåre Wolden. Hun 79 år, er fra Trondheim og er eldst av tre søsken. Kåre er 83 år, fra Alstad og er nummer seks av 12 søsken. Hun har jobbet som kokk, han som møbeltapetserer. De ble kjent for litt over 24 år siden, da mannen til en av Kåres søstre jobbet sammen med Tordis, og begge var invitert i søsterens bursdag.

– Ble det kjærlighet ved første blikk?

– Nei, sier hun og ler.

– Andre blikk, sier han og humrer. Jeg hadde jo mine knep, legger han til.

– Hvilket knep brukte du?

– Nei, hun var jo kokk, så jeg ringte henne etterpå og lurte på hvor lenge en Delfiakake skulle stekes.

Kveldsmat. Latter. Te. Ingen cognac. De sier de har blitt for gamle til å drikke alkohol.

Jeg glemte å takke måkene, men kom på det før jeg sovnet, i en oppredd seng. På Alstad.

 


DAG 6
– Jeg har jo vært ung en gang jeg også, sier Kåre ved frokostbordet. Så jeg har bodd flere steder enn her på Alstad. Jeg har blant annet bodd ni år på Sunnmøre. Der jobbet jeg som møbeltapetserer. Men etter hvert flyttet han jeg jobbet for til Leknes, så jeg fulgte etter og var tilbake igjen her på Alstad.

– Ja, hvordan er sunnmøringene sammenlignet med nordlendinger?

Det svarer han ikke på, men forteller meg at de var mange nordfra. De var en gjeng.

– Er dere gift eller samboere?

– Nei, vi var samboere bare i én uke, sier Kåre. Og da giftet vi oss.

– Ja, det var hektisk, ja. Legger Tordis til. Begge ler igjen.

Mellom klirring av tekopper, historier og en katt som maler kan du høre lyden av en klokke på veggen. Den er tapetsert med samme tapet som på veggen. I ovnen tørker de urter til teen.

– Du har kommet langt da, på din tur. Sier Tordis.

– Ja, nå er det bare et par dager igjen, svarer jeg.

– Det hjelper kanskje ikke å gå lange skritt?, legger Kåre til med sitt lune smil.

Jeg kommer langt denne dagen. Det er det samme været som i går, og jeg møter ingen mennesker - med unntak av én mann, som ikke vil prate, og noen jeg kjenner som har vært på Gravdal. De har vært så vennlige, at de har stekt noen vafler tilfelle de skulle møte på meg. Det gjør de. Og vaflene smaker veldig godt.

 

NATT 7
Etter ni timer langs E10 kommer jeg til Lyngvær og nærmer meg Rørvika, hvor jeg selv bor. Det er fristende å sove i min egen seng, men jeg bestemmer meg heller for å teste ut gjestfriheten til naboene. En ting er å komme på kaffe, hva sier de når jeg spør om å få sove der?

– Hei, det er meg, sier jeg på telefonen.

– Hei Trude, hvor langt er du kommet?

– Jeg er snart i Rørvika.

– Å ja. Skal du sove hjemme i natt da?

– Jeg lurte faktisk på om jeg kunne sove hos dere?

– Å ja. Det går vel bare godt, svarer Sonja Rørvik. Helge sier han skal tappe opp et varmt bad til deg.

Se der ja. Nå ligger jeg altså i badekaret. På kjøkkenet lager Sonja tomatsuppe. Det føles underlig. 100 meter fra mitt eget hus, skal jeg nå sove, i deres datters jenterom. Med det har jeg fått bekreftet myten om gjestfrihet i nord. Alternativt så er det ordtaket; ”Smil til verden, og verden smiler tilbake”, som har slått igjennom. Hva det enn er, har jeg i alle fall fått tak over hodet og seng hver natt, hele veien fra Å  til Kabelvåg.

Siste natt sover jeg hjemme hos Helge og Sonja Rørvik. 


DAG 7 - SJARMØRETAPPEN
Det er med blandede følelser jeg går den siste biten. På den ene siden er jeg stolt av å ha gått hele veien, glad for alle opplevelsene av natur og mennesker jeg har fått. På den andre siden vemodig for at det er over. Det er godt jeg møter få mennesker i dag, for jeg foretrekker å være i nettopp disse tankene og følelsene.

I Kabelvåg er det tomt. En lørdags ettermiddag. Det gjenspeiler nok bare hvordan jeg føler meg i øyeblikket. Jeg ville trodd at jeg skulle oppleve en enorm glede av å komme frem, til målet. Men jeg føler bare tomhet. Jeg vil vente litt med å juble. Skal det først gjøres, skal det føles ekte.

Jeg bestiller meg litt mat og en øl på Præstengbrygga. Ikke langt ut i måltidet, men et stykke inn i tankene, drar jeg kjensel på de franske guttene jeg møtte noen dager tidligere.

– Se, der er hun!

– Hei, dere lever fortsatt? Sier jeg når de nærmer seg og smiler.

– Ja, du – det er bare så vidt. Vi gikk over et fjell, som var markert på kartet som oppmerket, fra Lyngvær, som skulle ende opp ved Kongsvann. Vi må ha gått feil et sted, for igjen var vi på farlig vandring. Vi tenkte opp til flere ganger, at dette overlever vi ikke.

Jeg er på slutten av min tur, så jeg tømmer sekken for det jeg har igjen. En boks leverpostei, en halvfull cognac flaske, noen knekkebrød, energibarer, nøtter, litt frukt og gir det til dem. Det er slik turen skal avsluttes, tenker jeg.

 

 

Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.