− Når folk hører noe ubehagelig trekker man seg umiddelbart bort. Én ting er å si ordene; jeg er blitt voldtatt, og skjønne det selv, men å få et annet menneske til å skjønne det er dritvanskelig, sier Lise Ulvedahl. Hun vil utforske hvordan vi kan endre språket når vi snakker om tabuer. Foto: Trine Sivertsen

Ønsker å utfordre måten vi snakker om voldtekt

Skrevet av Trine Sivertsen
30.01.2020 20:00 - OPPDATERT 31.01.2020 11:02

I sin eksperimentelle dokumentarfilm ønsker hun å utforske og utfordre måten vi snakker om vanskelige ting, i dette tilfellet er det voldtekt som er i fokus.

Ved å ta i bruk grammatikk som hjelpemiddel, vil hun jobbe med andre voldtektsofre og fjerne skam, bli hørt og forstå seg selv og hva som har hendt.

− Jeg ble selv utsatt for voldtekt for 8 og 6 år siden, og jeg tar utgangspunkt i den ene i dette prosjektet. Jeg har selv følt at jeg ikke har blitt lyttet til, jeg har opplevd enormt mye skyld og skam rundt dette.

Hun gikk rundt med tanker om hvorvidt hun kunne gjort noe annerledes, og følte at det var hennes egen feil. Det tok tid før hun skjønte at det ikke var noe hun kunne gjort, og at det ikke var hennes feil, og hun skulle ønske at hun hadde sluppet å slite med de vanskelige tankene i så mange år. Om det bare hadde vært en bedre måte å prate om det. 

− Når folk hører noe ubehagelig trekker man seg umiddelbart bort. Én ting er å si ordene; jeg er blitt voldtatt, og skjønne det selv, men å få et annet menneske til å skjønne det er dritvanskelig. Det hemmer arbeidet med å fjerne den skyldfølelsen og skammen man føler og har i seg. Det er en følelse man ikke burde gå med, som man ikke skal ha. Derfor vil jeg skape de redskapene så man fortest mulig kan bli hørt og skjønne at det aldri er ens egen skyld. 

25 år gamle Lise Ulvedahl kommer opprinnelig fra Lolland i Danmark. Hun går sitt andre år ved Nordland Kunst- og Filmhøyskole. Hun har en bachelor i fransk grammatikk bak seg, i tillegg til å ha jobbet mye med både nordisk og dansk grammatikk.

− Jeg ble veldig fanget av måten man systematiserer språk, og at det er så mye informasjon man kan få av hvert enkelt ord som man ikke får når man bare sier det. 

I 2014 begynte hun med kunst ved siden av studiene, og da lagde hun koblinger av hvordan man kan bruke grammatikken på en annen måte enn man vanligvis gjør. Resultatet ble undervisningsopplegg hvor hun jobbet med hvordan man kan bli tryggere på å snakke om kroppen sin. Ting som er tabubelagt, for eksempel overvekt, menstruasjon og kjønnssykdommer. Gjennom undervisningen var fokuset å si ting om kroppen, og deretter analysere setningene. 

I bachelorprosjektet sitt ønsker hun å teste ut sine grammatikk-teorier, ved å fjerne fokuspunktene, og ta egen historie del for del, for å forstå seg selv og hendelsen bedre. Hun ønsker å utfordre måten vi snakker om det vanskelige, i dette tilfellet voldtekt.

− Jeg undersøker hvordan man snakker i jussen, i nyhetsmedia og sosiale medier, og hvordan jeg mener at språket er ekstremt foreldet. Det er aldri ens egen skyld, man er offer for en syk kultur som har blitt akseptert og normalisert alt for lenge. 

− Det handler mye om språk og tabuer, og hvordan vi kan lage redskaper til å snakke om voldtekt og forholde oss til det som fakta, ikke som noe diffust eller mystifisert, og hvordan man kan gjøre det enklere for voldtektsofre å kunne fortelle sin historie og jobbe med den. 

Ulvedahl leter nå etter tre til fem som kan stille opp med sin historie om voldtekt. Hun ser etter dem som har fått psykologhjelp for å takle det, men likevel føler at det ligger noe uforløst. Gjennom en workshop hun utvikler vil hun lage rom for muligheten til å jobbe med sin egen historie, lære seg å forholde seg til den, og finne måter til å fortelle om det på en måte som gjør at man føler seg hørt.

− Jeg ønsker å skape et trygt rom, og vi er et ganske lite crew med folk jeg kjenner godt privat. Det er mennesker jeg vet er vennlige, imøtekommende, og som er lette å prate med. Det eneste man trenger å gjøre er å dele sin historie. Man kan anonymiseres så mye man vil, og ingenting av det som jobbes med vil vises til andre uten samtykke fra hver enkelt deltager.

Workshopen kommer til å ta sted i påsken, og den første dagen vil det bare være fokus på å bli kjent med hverandre og skape en trygg atmosfære sammen. Lise kommer selv til å starte med å fortelle sin egen historie og om sine traumer, før de andre deltagerne får fortelle sine historier, og får hjelp til å bruke grammatikk som metode for å fortelle den.

Under hele workshopen og innspillingen av materialet til dokumentarfilmen vil det være to personer tilgjengelig i tilfeller hvor deltagere blir overveldet og trenger å trekke seg unna og snakke med noen.

Ulvedahl er tydelig på at dette er for de som har fått hjelp, men vet at det kan være tungt å gå igjennom historien. Hun ønsker å skape en så trygg ramme som overhodet mulig, og det er viktig at deltagerne føler de kan stole på alle rundt seg.

Hun håper å høre fra de som ønsker høre mer om prosjektet og potensielt være med og dele sin historie innen 10. mars. Hun kan nås via e-post eller telefon, og hun understreker at man gjerne må ta kontakt med diverse spørsmål, og hun møter også gjerne folk i person.

E-post:  [email protected]
Telefon: +45 42 92 62 32