Odd Arne Sandberg jobber med å få fembøringen Vågar ut på havet igjen, og finne ut hvordan den kan driftes i framtida. Foto: Trine Sivertsen

− Ringvirkningene blir enorme

Skrevet av Trine Sivertsen
21.10.2019 14:40 - OPPDATERT 21.10.2019 21:02

Denne formiddagen skal jeg møte Odd Arne Sandberg for å snakke om fembøringen Vågar på Lofotmuseet. Vottene glemte jeg hjemme i dag, noe jeg innser var en dum ting å gjøre her vi er midt i oktober, og snøen pryder fjelltoppene.

Odd Arne har blitt engasjert av Museum Nord fram til jul for å lage en ny stillingsbeskrivelse for å ansette noen til å jobbe med båtene for museet. Han skal lage rapporter på hva som må ordnes med båtene, og finne ut hvordan alt kan vedlikeholdes og driftes i framtida. Odd Arne skulle møte meg på Lofotmuseet 11:15, men nå er den 11:20, så jeg sender en melding og spør hvor han er.

− Nede i fjæra, tikker det inn fra ham. Åpenbart, tenker jeg i mitt stille sinn. Båten ligger jo nede i naustet.

GAMMEL TRADISJON
Naustet er et såkalt skjelternaust, som er bygget slik at man kan ta ut planker etter behov, delvis kopiert fra det eldste huset på Senja fra 1600-tallet. På dette viset kan man la sollyset slippe inn, lufte ut og la båten tørke godt, men lukke igjen når det blir vinter og snø. 

– Det som er så fantastisk med dette naustet, du ser det er ingen hengsler? Det er nesten ikke noe metall i hele huset. Dette er et av de fineste nybygde husene i Vågan, smiler Sandberg.

Inne i naustet finner han fram en stige. Han skal åpne porten i naustet så vi får litt mer lys inn over Vågar.

− Det er gøy å bidra til et slikt arbeid, det er jo den fineste båten i Lofoten. Det burde vært et paradeskip ikke bare for Vågan, men hele Lofoten, forteller Sandberg.

Det knirker sjarmerende høylytt fra porten når den åpnes, og lyset slipper innover.

Skjelternaustet på Lofotmuseet huser fembøringen Vågar. Foto: Trine Sivertsen

STORT ENGASJEMENT
Vågar ble bygget i 1997, og er nå 22 år gammel. I 20 år var båten tilhørende Lofoten Folkehøgskole som var en av de største aksjeeierne, og som i flere år hadde ei båtlinje. Engasjementet var stort lokalt, og entusiastiske interesserte hjalp til på dugnad og var med å seile under Vestfjordseilasen.

− De ti første årene var det veldig bra. Det var lett å ha båten og drive vedlikehold. Men så ble båtlinja lagt ned, og det ble beklageligvis dårlig med vedlikehold. For noen år siden var det ikke lenger forsvarlig å bruke båten, så her er den nå, sier han.

Bjelken er vrien, men Sandberg får til slutt opp porten.

Som Lofotjente og datter av en sjømann er det ikke å legge under en stein at jeg blir litt ille berørt i dette øyeblikket. Jeg har nemlig null snøring på hva en fembøring egentlig er. 

– Jeg er jo relativt kunnskapsløs på sånne ting som dette, erkjenner jeg. 

– Det e du ikje aleina om, glimter Sandberg, før han forsøker sitt ytterste på å forklare hva jeg står framfor nå. 

TEORIER, MEN INGEN FASIT
Sandberg kan fortelle meg at en storfembøring er den største typen nordlandsbåt som har blitt bygget. Det finnes ingen fasit på hvorfor de kalles fembøringer, for det er egentlig ingenting med båten som omhandler tallet fem.

I tidligere tider var båtene mindre, og på 1600-1700-tallet var den både mindre, men bordene var også bredere. Kanskje var det rett og slett slik at båten hadde fem bord, men Vågar har for eksempel sju bord og kalles likevel en fembøring.

Vi kan ta for oss ordet børing også, som er ei last, så en annen teori sier oss at en fembøring kan ta fem laster. 

Men ser man nærmere på fem, er det slettes ikke sikkert vi snakker om tallet fem. Det kan være det gammelnorske ordet fimmer, som betyr rask og smidig.

– Så det kan være en rask og smidig lastebåt som tar fem laster, ler Sandberg. 

Det gir heller ikke mening å se på antall roplasser, for der er det morsomt nok seks eller sju roplasser i en fembøring, mens den mindre åttringen har fem plasser. Om ikke du som leser nå er forvirret, kan i alle fall undertegnede bekrefte at det er jeg i dette øyeblikket. Det er i alle fall et vakkert handtverk som står inne i naustet.

Sandberg forsøkte sitt ytterste å fortelle om fembøringen til undertegnede. Foto: Trine Sivertsen

FLAGGSKIP FOR SKREI-SENTERET
Odd Arne sier han er opptatt av å snakke om historie generelt, og løfte fram kysthistorien, som han mener er svært underkommunisert i den norske historien.

– Stabbur, lefsebaking, bunad og haringfele er fint og flott, men det har egentlig ikke bidratt så veldig mye til den økonomiske utviklinga i Norge. Det er jo fisken som har bygd nasjonen –  og man kommer ikke forbi uten båten, forteller Sandberg.

Målet er å få Vågar ut igjen i 2020, på sensommeren, eller litt ut på høsten. Det krever penger, det krever folk. Han har laget gruppa «Kabelvåg Råseillag» på Facebook, og det er mange som er interessert i prosjektet rundt Vågar.

– Du ser at den er ikke pussa, men skroget er bra, og trenger bare litt maling og tjære. Vi har vært tro mot historia når vi lagde båten og under vedlikehold, men seilet og riggen er laget av naturfibre, og det slites og har ei viss levetid.

Å lage ting i gammel tradisjon er kostbart, og derfor har Odd Arne iverksatt en innsamlingsaksjon for Vågar på Spleis for å investere i ny rigg og seil. I skrivende øyeblikk har den 61 givere, og en innsamlet sum på 18 250 kroner. 

– Jeg håper jo at når SKREI-prosjektet blir en realitet kan Vågar bli et slags flaggskip for prosjektet. At den får en ambassadør-rolle og reiser rundt på festivaler og stevner, slik som Lofotr Viking Museum gjør. Vi må finne en annen modell for vedlikehold og drift og det kommer til å koste en del penger, men det tror jeg kan bli fremtida, sier Sandberg.

Strandkjeks kunne Sandberg fortelle at er utmerket til å lage pesto med. Foto: Trine Sivertsen

SMAKE, LUKTE OG FØLE
Odd Arne driver også med kurs innen «Lofotens ville kjøkken», og han ser på mulighetene for å inkludere det på Lofotmuseet, kanskje ha noen villmat-vandringer og kurs. Han er opptatt av gammel kystkultur og tradisjonsmat, men han finner på flere ville påfunn også.

− Se her, smak på dette her!

Rett utenfor naustet er det en bunt med strandkjeks. En sterk smak og lukt, og rett og slett skikkelig godt.

− Det blir en nydelig pesto av den!

Sandberg beskriver den perfekte dagen på Storvågan. Han vil at publikum skal komme til Lofotmuseet og høre klinking fra smia, lukte bakst fra kjøkkenet, fisk skal henge til tørk og lindukene vaskes og en båtbygger vedlikeholder båten med tjære og maling. Smake, lukte og føle - opplevelsesbasert turisme er tross alt fremtiden.

− Som museumsgjest tror jeg at det vil være det ultimate, å få alle disse inntrykkene som var her på daglig basis før i tiden, forteller Sandberg.

Han utforsker potensiale og muligheter, særlig på sjørettede aktiviteter, kanskje man kan ha kurs i å ro, dra på seilturer med grupper. Han ser også på hvordan man kan gjøre det attraktivt for barn å besøke Storvågan. Kanskje man skal levendegjøre gamle myter og sagn?

− Jeg har mange idéer om hvordan dette stedet kan utvikles, men det er mye som må på plass, smiler han lurt.

Nedenfor naustet, med langfjæra og restene fra det som pleide å være båtplasser. Foto: Trine Sivertsen

VISJON FOR FRAMTIDA
Nede i fjæresteinene ser vi utover langfjæra, og Odd Arne peker ut restene av brygga som en gang fantes her. Noen moderne flytebrygge vil han ikke ha her da det vil ødelegge det autentiske bildet, men han har mange tanker og idéer om hva man kan få til i havkanten. 

− Den hadde vært gøy å bygge opp igjen, og kanskje ha et verksted og et kjøkken for å bruke til undervisning. Et loft for tau-arbeid og seilreparering - et aktivitetssted. Det gjelder å få folk hit. Få mere liv, forteller Sandberg.

Han legger ut en visjon han har for framtidens Kabelvåg. 

− Vi har jo flere båter tilknyttet museet og Kystlaget, slik som Anne Bro, sjarken Helga, og noen mindre båter. Når man reiser til europeiske byer så er det jo havna man drar ned til. Det e liksom der man havna, ler han.

I kanalen i Kabelvåg sentrum har han en drøm om Kabelvåg Museumshavn. Et flytende museum, kan vi kalle det. Han har tro på at folk vil kommer for å se de flotte båtene, og et slikt konsept ville videre føre til et større aktivitetsnivå i Kabelvåg, med flere restauranter og næringsliv, som videre drar folk ned mot Storvågan og binder alt sammen.

− Det er kanskje mer en visjon, men jeg tror man må tenke mer i de banene. Det er avgjørende å få realisert SKREI-senteret, både for å få løftet opp kysthistorien på nasjonalt nivå, også trenger Kabelvåg et trekkplaster så ikke folk kjører forbi. Det gagner jo hele Vågan dersom dette kommer på plass, både turisme og næring. Man trenger et kraftsenter, og det synes jeg skal bygges rundt Lofotfisket, sier han.

Han peker på at dette vil føre til økte besøkstall, vekst i næring og utvikling av flere arbeidsplasser og folk som bosetter seg.

− Ringvirkningene kan bli enorme.

For å støtte Spleisen for å bidra til ny rigg og seil til Vågar, kan du gå inn HER.

Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.