Foto: Emma A. Sætre

Skolen som nekter å dø

Hvor «samfunnsmessig tungt» må en utdanning veie, om ikke Norges mest unike filmskole veier tungt nok, undrer Cato Fossum.

Dette er et debattinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Alt ligger til rette for fortsatt drift av Nordland kunst- og filmhøgskole. På fjorårets statsbudsjett lå den inne som merknad fra en samlet utdannings-og forskningskomite. Skolen har en intensjonsavtale om å innlemmes i en større institusjon, Universitetet i Tromsø. Og vi har en regjering som sier den skal satse på utdanning i distriktene.

Derfor er det vanskelig å forstå at skolen kan befinne seg i en så akutt situasjon. Om ikke Stortinget bevilger penger til 15 studieplasser over årets statsbudsjett, blir skolen avviklet. Kullet av førsteårsstudenter som startet i høst, får fullføre studieløpet, men uten bevilgninger blir skolen sakte men sikkert tappet for ressurser, lærere sies opp, utstyr selges, bygningsmassen med kinosal og filmstudio blir omdisponert – og skolen vil være historie våren 2024.

Hva går i så fall tapt? Norges kanskje viktigste lærested for bevegelige bilder, og en hjørnesteinsbedrift, om ordet overhodet skal ha mening. Kunstnere og filmskapere fra inn- og utland, som forsker og praktiserer på høyt internasjonalt nivå, kommer til skolen i Kabelvåg i Lofoten for å lære bort. Studenter bor der, permanent eller i lange perioder, spiser, leier, bruker lokal transport og tjenester. Bosetter seg i regionen permanent, eller vender tilbake som lærere eller skapende kunstnere.

Næringsøkologien skolen inngår i, involverer ikke bare Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær, Lofoten internasjonale kunstfestival og resten av kultur- og samfunnslivet i kommunen, regionen og fylket. Den er del av et større nasjonalt og internasjonalt filmnettverk.

Og den setter sterkt og tydelig avtrykk i norsk filmkultur, inkludert i alle institusjoner hvor jeg selv har jobbet. Fra jeg så den intime og spektakulære, nordnorske, lesbiske kjærlighetshistorie Fjellet – regissert av tidligere Kabelvåg-student Ole Giæver – som åpningsfilm i mitt første år på Tromsø internasjonale filmfestival i 2011, til jeg besøkte et filmsett for to uker siden, der regissør, fotograf og så og si et samlet crew er tidligere studenter.

Filmarbeidere utdannet i Kabelvåg står bak bidrag på festivaler som TIFF, Kortfilmfestivalen og Oslo Pix hvor jeg har jobbet som programmerer og redaktør. De har sittet i juryer og paneler og bidratt til faglige verksteder. De har ført an i viktige debatter om behovet for fornying av norsk film. I nettmagasinet Montages, som har bidratt til å forme ikke bare mine filmkunnskaper, men orienteringen til en generasjon av unge filmformidlere, er av redaktørene utdannet i Kabelvåg.

I 2021 har jeg vært med å etablere distribusjonsfellesskapet Filmbyrået Jack, støttet gjennom ordningen Kreativ næring i Norsk kulturråd, et trangt nåløye. Selskapet, som skal bygge bro mellom film- og kunstfeltene og bringe kunstnerisk film ut til et større publikum, er utenkelig uten skolen i Kabelvåg. De sju andre medeierne har bakgrunn fra skolen, som studenter eller ansatte, inkludert rektor Katja Eyde Jacobsen og professor Knut Åsdam. Det samme gjelder meritterte filmskapere som Lene Berg, Thomas Østbye, Camilla Figenschou, Ane Hjort Guttu, Guro Bruusgaard, Mariken Halle og Marin Håskjold, og unge folk som Tora Turøy, David Krøyer og Alexander Brucki, som alle har filmer i katalogen vi er i ferd med å bygge opp.

Alt dette gjør meg selvsagt inhabil. Et kanskje mer interessant poeng er at skolen har vært og er viktig for en rekke andre filmarbeidere, læresteder, produksjons- og distribusjonsselskaper, kunstinstitusjoner, kinoer, festivaler, filmklubber-, miljøer og -redaksjoner i inn- og utland. Men kan ikke de filmarbeiderne utdannes på Lillehammer, i Trondheim eller Oslo i stedet?

[annonse]
Alle kunst-utdanninger har sin filosofi, som preger studenten, preger perspektivene og historiene de løfter fram. I denne sammenhengen er NKFS noe unikt: en utdanning hvor film og visuell kunst er likeverdige; hvor kritisk bevissthet om levende bilders funksjon i samtida er avgjørende; og hvor målet med arbeidsprosessene studentene imellom er å bidra til helhetlig kunstnerisk tenkning, på tvers av fagfunksjoner.

Selv om det er forskjeller mellom hvert enkelt persons uttrykk og interesser, har filmskapere fra Kabelvåg noe felles, en egen tilnærming til det å lage film: åpen, nysgjerrig, djerv, utforskende.

Dette er ord. Men ord betyr noe. «Mangfold» er et flittig brukt ord i samtalene om norsk film de siste årene. Uten filmskolen i Kabelvåg blir det kunstneriske mangfoldet mindre. Utdannings- og forskningsminister Ola Borten Moe har så langt uttalt seg om skolens framtid med andre ord. For at nye studieplasser ved NKFS skal prioriteres, må tungtveiende samfunnsmessige hensyn være til stede. Noe de visstnok ikke er.

«Tungtveiende samfunnsmessige hensyn» er byråkratspråk, språk til å beskytte seg bak. Men hva betyr det, hva er hen-syn? Å se hen på noe, interessert, og kanskje analyserende, men empatisk, med et blikk for det særegne i hver enkelt tilfelle. Hvorfor det har utviklet seg slik eller sånn. 

Det er dette filmarbeidere kan: De har et blikk. Hvordan skal vi som samfunn kunne ta hen-syn, hvis vi slutter å utdanne folk som kan akkurat det? Om filmskolen i Kabelvåg blir lagt ned, blir blikkene og vurderingene likere. Historiene kjedeligere.

Og tungtveiende, hvor tungt er det? Jeg tenker på vekten av de utallige kroppene som er blitt fraktet til og fra Kabelvåg i fly, båt og buss, jeg tenker på vekten av filmruller, harddisker og kamerastativ båret opp og ned trapper, ut og inn av biler, fram og tilbake gjennom Kabelvåg. Vekten av kaffekopper, middagstallerkener og vinterjakker. Vekten av drømmer, men også av penger: av mange års investeringer i utstyr og bygningsmasse, av bunker med sakspapirer i kommune, fylke og stat, av skattemeldinger, likningsattester, fakturaer, søknader, produksjonsbudsjetter, innspillingsskjemaer.

Jeg tenker på vekten av alle bildene og historiene om hvem vi er i dette landet og i denne verden hvor Kabelvåg er et lite sted med en av Europas viktigste filmskoler.

Hva er egentlig «tungt», om ikke Nordland kunst- og filmhøgskole veier tungt nok?