KORPSFORKJEMPER: Jan-Børre Ingolfsen mener flere bør gi det å spille i korps en sjanse. – Det har formet meg til den jeg er i dag, sier han. Foto: Mari Rokkan

– Tving ungene til å spille klarinett, det kan forandre livene deres!

Av Jan-Børre Ingolfsen
06.09.2018 11:56 - OPPDATERT 10.09.2018 13:47

Jan-Børre Ingolfsen oppfordrer alle foreldre til å framsnakke korps.

Dette er historien om en tubaist. 

Året er 1990. En nervøs 3.klassing står i gangen og venter på tur. Bak døra foran han sitter dirigenten. Han skal vurder om den 10 år gamle kroppen har rytme og musikalitet nok til å få begynne i aspirantkorpset. Mitt livs første og eneste auditionen var et faktum. For det måtte alle gjennom for å bli tatt opp i aspirantkorpset. Hvis man var flink til å øve, ble man etterhvert overført til skolekorpset.

Så, etter å ha klappet «Lisa gikk til skolen» og svart på diverse spørsmål, slapp jeg gjennom nåløyet. Uken etter fikk jeg utdelt klarinetten min (Fordi mamma syntes det var så fin lyd i den).  Etter  seks måneder med tvangsøving, tårer, høylytte protester og et ukjent antall trusler om at jeg kom til å slutte, fikk jeg overtalt mamma til å spørre om jeg kunne bytte til baryton. Etter en stund ble jeg tatt inn i Skolekorpset. Skolekorpset som da talte 70 stykker. Vi hadde ukentlige øvinger i aulaen på skolen. Så var det ut og marsjere så fort snøen hadde sluppet taket.

Jeg husker min første 17. mai. Først var det opp kl 05.30. På med uniformen og møte opp på skolen. Så var det «morgenrunde» med buss, før vi avsluttet med «Ja vi elsker» utenfor skolen. Så var det felles frokost. Etter frokost var det ett par timer til barnetoget. Da måtte jeg innom pappa og mine besteforeldre for å bli fotografert i uniformen. Barnetoget ble den store ilddåpen. Nå skulle timer med marsjering og spilling vises frem for hele Svolværs befolkning. Uniformen var varm, barytonen var tung og bandolæret skar seg inn i skuldra. Svett, sliten og oppgitt ankom vi endelig torget. Så var det å vente til alle taler var over, før vi marsjerte opp til Våganhallen.

Når mai var over var det bare å glede seg til korpsturen. Den var som regel i starten av ferien. I min tid i korpset var vi blant annet i Narvik, Brønnøysund og Piteå. Dette var alltid spennende og moro. Når vi var tilbake etter sommerferien var det julekonsert som var fokuset utover høsten.

I tre lange år satt jeg spilte baryton. Rett bak meg satt det to karer og spilte det instrumentet jeg egentlig ville spille. For drømmen var å bli tubaist. Og en dag kom spørsmålet om jeg kunne tenke meg til å bytte til tuba. Og resten er historie. Men korpset gav meg så mye mer enn tubaen. Korpset lærte meg takt, tone og samspill. Det lærte meg at vi er ikke bedre enn det svakeste leddet. Alle må være med for at det skal bli bra. Alle stemmene må dekkes. Hver for seg høres det ikke stort ut, men i samspill blir det musikk.

Det fantes ingen reservebenk i korpset. Om du var 11 år eller 17 år, hadde ingen betydning. Og dette skapte spesielle bånd. Vennskap og bekjentskaper som jeg har den dag i dag. Jeg vil gå så langt som å si at korpset har formet meg til den jeg er i dag. Det at jeg betydde noe for helheten gav meg selvtillit og tilhørighet. 

Når jeg valgte å flytte fra Svolvær til Glomfjord for å ta fagbrevet, gikk det tre dager før jeg ble kontaktet av det lokale korpset.  Og etter en uke var jeg på min første øving. Så jeg gikk fra å være ny på stedet, til å være "tubaisten i hornmusikken". Plutselig var det 25 mennesker som visste hvem jeg var. De hilste på meg i butikken, ba meg hjem på kaffe og stilte opp om jeg trengte noe. Mange av disse har jeg kontakt med den  dag i dag, 13år etter jeg flyttet derifra.

Det samme skjedde når jeg flytte til Telemark. Der fikk jeg også en av mine største korps-opplevelser. Der spilte vi foran 800(!) mennesker i en fullsatt sal. Det var en utrolig opplevelse. Så korps har betydd og vil alltid bety mye for meg og mitt liv. Selv om jeg ikke er aktiv lengre, så blir det litt spilling og andre oppdrag i korps innimellom. For meg er det en selvfølge å stille opp hvis jeg blir spurt. Jeg bidrar gjerne til at andre kan få samme gleden av å spille i korps som det jeg har hatt. 

Vi skriver nå 2018. I dag består Svolvær skoles musikkorps av tre musikanter og tre aspiranter. Totalt seks stykker! Man kan sikkert skylde på at det er så mange tilbud, å alle kan ikke være med på alt. Men jeg tror ikke fotball, håndball og skiklubben har hatt over 90 prosent fall i medlemstallene sine de siste 28 årene. Hver gang jeg diskuterer dette med noen får jeg samme påstanden tilbake. «Det er så mye dugnad i korps».  Ja, det er dugnad i alle fritidsaktiviteter, men ifølge sikre kilder er det ikke mer der enn andre steder. Heller mindre. Også er det ikke sånn at korps reiser på stevner og har konserter annenhver helg.

Jeg vil avslutte dette innlegget med en oppfordring til alle foreldre i Vågan:
Det er dere som bestemmer fremtiden til korpsene i kommunen. Se for dere julegrantenning, VM i skreifiske, 17. mai og andre arrangementer i kommunen, uten korps. Det bli ikke det samme uten. Tro meg på det. Er ikke samme sjarmen med en kassettspiller fremst i barnetoget. Så, vær så snill: Når det kommer en lapp med hjem fra skolekorpset, så gi det en sjanse på lik linje med alle de andre. Tving ungene til å spille klarinett, det kan forandre livene deres. La oss framsnakk korps alle sammen!

 

Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.