Bykiosken ved torget ca 1915.

«Utskillelse er en nødvendig betingelse for stedets utvikling»

Av Håkon Brun
20.06.2018 17:05 - OPPDATERT 20.06.2018 19:52

SVOLVÆR BLIR BY - DEL 1: 1. juli 1918 ble Svolvær skilt ut fra Vågan kommune og ble egen bykommune. Men veien dit var ikke helt enkel, og det tok mange år fra ideen ble lansert til Svolvær fikk bystatus.

Utover våren 1913 ble spørsmålet om Svolværs utskillelse fra Vågan kommune drøftet mann og mann imellom med stadig voksende intensitet, og den 20. juni samme år kunne man i Lofotposten lese et åpent brev til bygningsrepresentantskapet, undertegnet Marcus F. Irgens, om å sammenkalle et massemøte avalle interesserte velgere for å få spørsmålet drøftet og utredet.

NØDVENDIG FOR UTVIKLING
Representantskapet fulgte oppfordringen, og den 8. juli 1913 kom møtet i stand. Etter en kort diskusjon ble følgende resolusjon vedtatt:
«Svolvær bygningskommunes innvånere i et antall av 90 huseiere og 82 andre skatteytere, hvoriblant 17 grunneiere, samlet til massemøte til diskusjon angående stedets utskillelse fra Vågans herredskommune, uttaler enstemmig at sådan utskillelse nu må søkes gjennomført som en nødvendig betingelse for stedets videre utvikling. Til å utrede og begrunne saken samt å forelegge den deretter på nytt for denne forsamling og i tilfelle for Vågans herredsstyre, amtmannen og øvrige instanser velges en komite på 5 medlemmer.»

Disse ble O. J. Kaarbø (formann), Einar Berg (nestformann), Oscar Støre, Gunnar Larsen og K. Kristiansen. En tid etter ble komiteen supplert med Johan E. Paulsen, og allerede den 14. september kunne den legge frem sin utredning for et nytt massemøte.
Møtet ga igjen sin enstemmige tilslutning, og gav komiteen mandat til å oppta forhandlinger med herredet og de andre instanser «for snarest å få Svolvær utskilt som egen bykommune, om mulig allerede i 1914».

Søknaden til regjeringen ble sendt gjennom ordføreren i Vågan, og den 3. oktober ble den behandlet av formannskapet, som innstilte til herredsstyret:
«I erkjennelse av at forholdene i Svolvær ved stedets raske utvikling i flere henseender har fått et bymessig preg forskjellig fra forholdene i den øvrige bygd i alminnelighet, og at Svolvær som følge herav har krav på større bevilgninger enn forenlig med det øvrige herreds interesser, anbefaler herredsstyret at Svolvær utskilles fra Vågans herred for å danne egen kommune».

Klippenborg ca 1905

BLANT DE STØRRE KOMMUNER
Amtmannen ønsket å få en nærmere utredning om Vågans og Svolværs økonomiske stilling før han ekspederte saken videre. I brev av 22. november gjorde ordføreren nærmere rede for hvordan stillingen ville være for de to kommuner etter utskillelsen. For Svolvær (Osan, Leirosen og Ørnvik) ville den økonomiske stilling etter utskillelsen bli:

Antatt formue: kr. 1.855.180

Antatt inntekt: kr. 665.260

Skattbar inntekt: kr. 424.321

Det gjenværende Vågan herred ville få:

Antatt formue: kr. 2.682.200

Antatt inntekt: kr. 885.695

Skattbar inntekt: kr. 477.397

På grunnlag av disse opplysningene kunne amtmannen anbefale saken fremmet for Stortinget. Det var ingen tvil om «Svolværs evne og betingelse for å kunne bestå som egen kommune», og Vågan ville selv etter utskillelsen «bli blant de større kommuner i Nordlands amt».

FOR EGEN KIRKE
Av avgjørende betydning var uttalelser som amtmannen innhentet fra sorenskriveren i Lofoten, politimesteren og lensmannen i Vågan, og likeså uttalelser fra ordføreren i Vågans helseråd og dr. Erling Daae i Svolvær. Alle disse støttet de argumenter for utskillelsen som komiteen hadde ført i marken. Saken var således vel underbygget da den ble oversendt Justisdepartementet den 9. januar 1914. En deputasjon som bestod av O. J. Kaarbø, Einar Berg, Johan E. Paulsen og A. K. Meyer reiste i februar til Kristiania for å konferere med sjefen for Justisdepartementet, ekspedisjonssjefen og næringskomite, og alle instanser stilte seg positivt til utskillelsen.

I sin utredning om skoleforholdene uttalte Vågan skolestyre at det var nødvendig å, bygge ut folkeskolen i Svolvær til byfolkeskole, noe som ville føre til store utgifter til bygning, lærerlønn og materiell; det var mere enn tvilsomt om Vågan herred kunne makte det. Sognepresten pekte i sitt svar på at Svolvær var vanskelig stilt i kirkelig henseende.
«Folk har lang og dyr kirkevei, og følgen er at Svolvær vanskelig kan få det jevne, daglige tilsyn som et sted med så mange mennesker kan ha krav på».
En utskillelse ville ganske sikkert føre til «at stedet også innen rett lang tid fikk egen kirke».

Av stor betydning var også den utredning havnedirektøren sendte Arbeidsdepartementet om å legge hele Osanpollen inn under Svolvær havnedistrikt. I Vågan herred ville en dele Osanpollen mellom de to kommuner, men Arbeidsdepartementet bestemte at den skulle tilhøre Svolvær.

Lamholmen ca 1915

PASSENDE AREAL
Noe av det som kom til å volde de største vanskelighetene og forsinke utskillelsen, var spørsmålet om det nye ladestedets grenser. Utskillelseskomiteen hadde hatt et forslag i tre alternativer:
1) Grensen trekkes fra prestegårdens grunn ved Leirosen. Derved ville den nye kommune komme til å omfatte Leirosen, Stranden, Storøya, Lilleøya, Øvreværet og Svinøya.
2) Grensen i vest trekkes langs elven fra Svolværvannet. Derved ville Leirosen følge Vågan herred.
3) Den nye kommunen skal omfatte Storøya, Lilleøya, Svinøya og Øverværet med holmene omkring.

Det kan neppe herske noen tvil om at første alternativet ville ha vært det gunstigste for Svolvær. Det ville ha løst problemet om byggegrunn for en overskuelig fremtid. Men det er lite rimelig at et så vidtgående forslag ville ha blitt godtatt av Vågan herredsstyre, og i 1913 ville det høyst sannsynlig ha stoppet hele utskillelsen for lange tider. Det var også den tanken som lå til grunn for herredsstyrets enstemmige beslutning om å gå inn for alternativ 3, som var det minst vidtgående forslag. Enda den gang var de fleste så optimistiske at de trodde Svolvær ville bli utskilt som egen kommune alt i 1914, og det var derfor om å gjøre å unngå alt som kunne forsinke eller forkludre saken.

Etter en skjønnsmessig beregning, som ingeniør Reidar Berg foretok i 1913 over arealet etter alternativ 3, utgjorde dette 993 mål. Av disse var 511 mål godt byggeterreng, mens resten ansåes som «mindre tjenlig for bebyggelse og ubyggelig». Av byggeterreng var 90 mål delvis bebygd og delvis solgt, slik at det skulle være 221 mål udisponert. En sammenligning med bykommunene i landet, som Ingeniør Dahls Opmaaling i Kristiania foretok i 1916 da spørsmålet om ladestedets grenser ble aktuelt, viste at befolkningstettheten i samtlige byer var betydelig større enn den ville bli i Svolvær. Etter ingeniør Dahls oppfatning skulle derfor det foreslåtte areal for ladestedet være passende.

Kilder:

Olav Alsvik: Svolværs historie
Edd Meby/Håkon Brun: Glimt av Vågans historie

Hotell Lofoten ca 1915

Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.