Vel gjennomført festival, også i år!

Skrevet av Trine Sivertsen
10.06.2019 16:00 - OPPDATERT 11.06.2019 10:02

Codstockfestivalen hadde en forrykende avslutning på søndag. Deltakere fikk nyte oppholdsvær hele dagen, da regnet ikke inntok før senere på kvelden. Publikum og arrangører er storfornøyde med artistene og festivalen i sin helhet, og det er ikke til å legge skjul på at bluesen har stjålet hjertet til undertegnede.

IKKE EN HVILENS DAG
Klatrekaféen bydde søndag på grilling på uteserveringen, til stor glede for gjestene, og undertegnede. Enda godt at det var tilfellet, for det var omtrent ikke en centimeter plass igjen innendørs i kaféen, hvor Doghouse Sam & His Magnatones inntok scenen. Noe imponerende, da dette er tredje gang de spiller under årets festival, men når de begynner å spille, er det lett å forstå hvorfor folk vil få det med seg.

Foto: Trine Sivertsen
 
Den belgiske trioen besøkte Codstock sist i 2015, og det ser ut til at tilbakekomsten er kjær hos de oppmøtte. Guttene gir alt de har, og det er klart at de elsker det de gjør. De får med seg hele publikum, og lokalet forvandles inn til en slags symbiose av bluesrytmer. Svetten renner, latteren runger, og ølene heves i været. Denne søndagen er ikke mye en hvilens dag denne pinsehelga i Henningsvær. Doghouse Sam & His Magnatones leverer sterkt, og setter en god standard for resten av dagen.
 
RØFFE RIFF OG RYTMER
Oppmøtet skuffer heller ikke på Trevarefabrikken når Rich Harper entrer scenen. Bandet fra Los Angeles er virkelig noen unike musikere, med en fantastisk kontroll på hva de holder på med. Det ser forholdsvis uanstrengt ut, men lydene som fyller betongrommet på Trevarefabrikken gjør det vanskelig å ikke bli imponert.

Foto: Trine Sivertsen
 
De har en dynamikk på scenen som rett og slett er rørende, og de er uten tvil i sine rette element her på scenen. Til tider spiller de på instrumentene på et nesten sensuelt vis, hvor de holder publikum på pinnen med røffe riff og rytmer. Det er fremdeles relativt tidlig på kvelden, men det hindrer ikke publikum i å la seg rive med og danse fra seg. Rich Harper er noen fantastiske karakterer, og et av høydepunktene under årets festival.
 
VEL GJENNOMFØRT
Kvelden sparkes offisielt i gang ved at Børge Larsen takker alle involverte for årets festival, og peker på at han ser hvem som er her i år, og at de bør være her under neste års festival, som også blir festivalens tjueårs-jubileum. Publikum, artister, arrangører, crew, frivillige og sponsorer gis en takk, og festivalsjef Trine Mentzen bes opp på scenen. Mentzen kan være stolt over en vel gjennomført festival, også i år, og nå gjenstår det bare å senke skuldrene og nyte den siste kvelden av Codstock 2019.

Børge Larsen og Trine Mentzen takket for årets festival. Foto: Trine Sivertsen
 
KVALITETSMERKET
Til å starte kvelden er det et kjent navn som gjør sin entré, nemlig Jørn Hoel & The Groovie Chefs.
- Æ har vært i Henningsvær før og dokker ser alt førr ordentlig ut, meddeler Hoel, til rungende latter. Hoel var med å starte Soulsvær, som etterhvert skulle bli til Codstock, og det er klart det er stas med et gjensyn.
Trevarefabrikken er fylt til randen med et publikum som har store forventninger. Hoel har absolutt et kvalitetsmerke her i Henningsvær. Man vet hva man kan forvente, og han leverer.

Foto: Trine Sivertsen
 
Lokalet blir tett og klamt, men det er intet hinder for hverken publikum eller bandet å rive løs. Hoel holder en spøkefull tone med publikum, og det er kvalitet på musikken. Riktignok ikke en helhetlig blues-opplevelse, men dette ser ikke ut til å plage publikum særlig, spesielt ikke når han drar i gang med flere av sine største hits, og mimrer tilbake til tidligere besøk i Henningsvær. Alt i alt en fin konsertopplevelse.
 
«ONE OF A KIND»
Til å avslutte kvelden og årets festival er det Hungry John som tar plass. Skikkelig blues, slik blues skal være. John Magnar Bernes er en veteran innen sjangeren, og har holdt det gående siden midten av 60-tallet. Undertegnede har under denne festivalen hatt sitt første møte med blues, og så langt har det vært en fornøyelig opplevelse. Hungry John sørger for at jeg rett og slett har endt opp med å forelske meg.

Foto: Trine Sivertsen
 
Bergenseren kaller bandet sitt Hungry John, da dette var hans kallenavn etter å ha tilbrakt tidlig 70-tallet som sultende gatemusikant i London. Bernes og bandet passer utmerket inn i det rustikke, nå ganske svette lokalet på Trevarefabrikken, og jeg kan ikke annet enn å bøye meg i støvet for en virkelig «one of a kind»-artist.
 
Det er noe ambivalent med å skrive siste rapport fra årets festival. Denne Codstock-jomfrua er trist over at det er et år til neste gang, men veldig glad for at blues-uskylden er tatt og at bluesen har festet seg i hjerterota. Den hese stemmen og den manglende nattesøvnen er dog ganske glade for å komme tilbake til hverdagen.

Bildeserie
Debatt
Våganavisa oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.